Tårnseiler

Tårnseiler (Apus apus) er en fugl som er usedvanlig sterkt tilpasset et liv i lufta. Den hekker over store deler av Europa og Asia og tilbringer vinteren i Afrika sør for Sahara. Voksne fugler er omtrent 16–17 cm lange og veier rundt 39,5 g. Fjærdrakten er nesten ensfarget mørkebrun og virker gjerne svart på avstand, med bare en liten lys flekk på strupen. De lange, smale og sigdformede vingene og den korte kløftede halen gir arten den karakteristiske silhuetten.

Tårnseilere kan minne om svaler, men likheten skyldes uavhengig tilpasning til insektjakt i lufta og ikke nært slektskap. Seilere er i stedet nære slektninger av kolibrier innen ordenen seilerfugler, Apodiformes. Den kompakte kroppen og de svært lange vingene er bygget for vedvarende hurtig flyging, ikke for et liv på bakken eller hyppig bruk av sitteplasser.

Tårnseileren finner mat over byer, jordbrukslandskap, våtmarker, skogkanter og mange andre miljøer. Fuglene følger konsentrasjoner av byttedyr i lufta når værforholdene endrer hvor insektene samler seg.

Kravene til hekkeplass er langt strengere. Tårnseileren trenger beskyttede hulrom med fri innflyging, opprinnelig i klipper og hule trær, men i Norge og store deler av Europa nå ofte under takstein, i gesimser og i sprekker eller hulrom i bygninger. Mange kolonier er derfor tett knyttet til eldre bygninger.

Tårnseileren lever nesten utelukkende av små dyr som finnes i lufta. Flygende insekter dominerer, sammen med edderkopper som føres opp i lufta på silketråder. Hvilke byttedyr som tas varierer med vær, årstid og sted fordi fuglene søker dit insektene er mest tallrike.

All mat fanges i kontinuerlig flukt. Voksne fugler kan fly betydelige avstander fra reiret når den lokale mattilgangen er dårlig, og vender tilbake med kompakte matballer av fangede leddyr til ungene.

Få fugler er like fullstendig tilpasset et liv i lufta. Aktivitetsloggere viste at tårnseilere var flygende mer enn 99 % av tiden gjennom den omtrent ti måneder lange perioden utenom hekking. Enkelte sporede individer landet ikke i det hele tatt, mens de fleste andre bare viste korte og sjeldne perioder uten flyging. Fuglene spiser og drikker i flukt og samler også lette reirmaterialer fra lufta. Under hekkingen vender voksne hekkefugler tilbake til hulrommet for å ruge, mate unger og overnatte.

Fordi tårnseilere holder seg i lufta så lenge, blir det ofte sagt at de sover i flukt. Sporingsstudiene viser at fuglene er flygende gjennom nesten alle nettene, noe som tyder sterkt på at i hvert fall noe søvn skjer i flukt. Studiene målte imidlertid ikke hjerneaktivitet og dokumenterer derfor ikke at tårnseileren sover med én hjernehalvdel om gangen. En annen energisparemekanisme er derimot målt direkte: frilevende voksne og unger som hviler i reiret kan gå inn i korte perioder med nattlig torpor under kalde netter i hekkesesongen og senke både kroppstemperatur og stoffskifte.

Rundt hekkekoloniene er tårnseileren svært sosial. På sommerkvelder flyr de ofte i raske, høylytte grupper tett rundt hustak og reirplasser, på engelsk gjerne kalt screaming parties. En studie fra 2010 målte en maksimal horisontal hastighet på 31,1 m/s, omtrent 112 km/t, under slike flyginger. Utenom hekkesesongen tilbringer fuglene nesten all tid i lufta i stedet for å bruke vanlige nattkvarter på bakken eller i trær.

Tårnseileren er en langdistansetrekker som tilbringer den nordlige vinteren i Afrika sør for Sahara. Sporing av svenske fugler viste høsttrekk sørover gjennom Europa og Nord-Afrika mot rasteområder i Vest-Afrika og senere vinterområder lenger øst og sør. Vårtrekket gikk raskere og var i stor grad hjulpet av gunstige vinder.

Studier av tårnseilere fra flere europeiske bestander har avdekket kjedetrekk. Nordlige hekkebestander, inkludert fugler fra Fennoskandia, overvintrer gjennomgående lenger nord i Vest- og Sentral-Afrika, mens fugler som hekker lenger sør i Europa fortsetter til sørligere deler av Afrika. Bestandene beholder dermed mye av den nord–sør-rekkefølgen de har i hekkeområdet.

Tårnseileren er svært stedtro og vender ofte tilbake til det samme reirhulrommet år etter år. Parene er sosialt monogame. Naturlige hekkeplasser finnes i trehull og fjellsprekker, men i Norge hekker arten i stor grad i bygninger. Det enkle reiret bygges av fjær, plantedeler og annet lett materiale som samles i lufta og bindes sammen med spytt.

Et vanlig kull består av to til tre egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 18–24 dager. Ungene har en uvanlig lang og fleksibel reirperiode på normalt rundt 37–56 dager, fordi utviklingen påvirkes sterkt av vær og tilgangen på flygende insekter. Begge foreldrene mater ungene fram til utflyging.

Tårnseileren er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 70 000–150 000 individer. Bestanden så ut til å være relativt stabil fra 1996 til 2019, men datagrunnlaget var begrenset. Trekktellinger ved Lista og Jomfruland viste samtidig 17–28 % færre observasjoner i perioden 1995–2019. Samlet ble den norske nedgangen anslått til 15–30 % over tre generasjoner, tilsvarende 24 år, blant annet på bakgrunn av vedvarende nedgang i nabolandene.

Tap av hekkeplasser er en viktig trussel. Oppussing, etterisolering og modernisering av bygninger kan stenge små hulrom som tårnseilere har brukt gjennom mange år. For fugler som fortsatt hekker i hule trær kan mangel på egnede hulrom være en tilsvarende begrensning.

Mindre tilgang på flygende insekter kan også bidra til bestandsnedgang. Fordi tårnseileren er helt avhengig av små leddyr i lufta gjennom store deler av året, kan endringer i mattilgangen påvirke både hekking, trekk og overvintring.

Et viktig lokalt tiltak er å bevare eksisterende reiråpninger når bygninger skal rehabiliteres. Der hulrom likevel går tapt, kan spesialtilpassede tårnseilerkasser eller integrerte reirhulrom erstatte noen av plassene.

En studie av erstatningskasser etter bygningsrehabilitering viste at slike løsninger kan bli tatt i bruk, men plasseringen og nærheten til tidligere hekkeplasser har stor betydning for om fuglene etablerer seg. Tiltak fungerer derfor best når de planlegges som en del av selve rehabiliteringen og når kjente kolonier tas hensyn til før eksisterende åpninger stenges.