Topptreseiler

Topptreseiler (Hemiprocne coronata) er en slank og langvinget fugl i Sør- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 23–25 cm lange og veier rundt 29 g. Fjærdrakten er hovedsakelig kjølig blågrå med mørkere vinger, lang og dypt kløftet hale og en markant bakoverrettet fjærtopp. Voksne hanner har kraftig kastanjebrune kinn og øredekkere, mens hunnene i stedet har en mørkere ansiktsmaske med lyse kanter.

Treseilerne er nære slektninger av de egentlige seilerne, men skiller seg på et viktig punkt: føttene er tilpasset å gripe greiner, slik at de ofte sitter oppreist på eksponerte greiner mellom jaktflygingene. Topptreseileren behandles i dag som en monotypisk art, uten anerkjente underarter.

Topptreseileren foretrekker glissent skoglandskap fremfor både treløse sletter og tett, fuktig skog. Den finnes langs skogkanter, i åpen løvskog, lunder, tresatt savanne og plantasjer der høye, eksponerte trær gir både utkikksposter og reirplasser.

Fuglene tilbringer ofte lange perioder på eksponerte yttergreiner med fri sikt over luftrommet rundt. Denne åpne skogstrukturen er viktig fordi den kombinerer høye sitteplasser med åpent luftrom for insektjakt.

Kostholdet består nesten utelukkende av flygende insekter som fanges i lufta. Fuglene letter fra eksponerte greiner eller jakter over trekroner og åpne områder og tar små insekter direkte i flukt med den brede munnåpningen som er typisk for seilere og deres slektninger.

Jakthøyden varierer med insektaktivitet og vær. Individene kan jakte høyt over trekronene eller langt lavere rundt lysninger og skogkanter, og vender ofte tilbake til den samme eller en nærliggende sitteplassen mellom jaktturene.

Topptreseileren kombinerer svært smidig flyging med langt mer regelmessig sitting enn egentlige seilere. Den ses ofte sittende oppreist på eksponerte greiner, hvorfra den gjør vide jaktutfall i lufta før den vender tilbake til samme eller en nærliggende grein.

Arten opptrer gjerne i par eller små grupper, men større løse ansamlinger kan dannes der flygende insekter er konsentrert. De lange spisse vingene og den dypt kløftede halen gir stor manøvrerbarhet, mens evnen til å sitte gjør at fuglene effektivt kan veksle mellom aktiv luftjakt og hvile på eksponerte greiner.

I India er hekking hovedsakelig registrert i den varme årstiden fra omtrent mars til juli. Reiret er et av artens mest særegne trekk. Begge voksne deltar i byggingen av en bitte liten, grunn reirskål av bark, fjær, plantemateriale og spytt som festes på oversiden av en eksponert, horisontal grein. Reiret kan bare være noen få centimeter bredt — så lite at det knapt rommer det ene egget.

Siden reiret er for lite til at den voksne fuglen kan sitte i det, sitter den rugende fuglen langs greina og dekker egget med bukfjærene. Begge kjønn ruger. Ungen vokser raskt ut av selve reiret og legger seg langs greina, der den kamuflerende fjærdrakten gjør den vanskelig å oppdage mens foreldrene fortsetter å komme med flygende insekter.

Topptreseileren er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den har et stort utbredelsesområde over det indiske subkontinentet og fastlands-Sørøst-Asia og er fortsatt vidt utbredt i egnede, glissent tresatte habitater.

I India beregner State of India’s Birds 2025 derimot en langsiktig nedgang på omtrent 70,27 %. Det nyere årlige estimatet er omkring −1,02 %, men usikkerhetsintervallet omfatter både nedgang og svak økning, så det er ingen tydelig nyere endring. Bruken av skogkanter, lunder og trerike plantasjer gir arten en viss fleksibilitet i menneskepåvirkede landskap, men store eksponerte greiner er viktige både som hvile- og reirplasser, og skogkledde landskap støtter de flygende insektene arten lever av.