Hvitbrynskjeggfugl

Hvitbrynskjeggfugl (Stactolaema leucotis) er en kompakt, mørk afrikansk skjeggfugl med flekkvis utbredelse langs den østlige siden av kontinentet. Voksne fugler er omtrent 18 cm lange og veier rundt 51–63 g. Hodet, strupen og brystet er mørkebrune til svartaktige, i kontrast til det tydelige hvite feltet bak øyet og den lyse buken. Rygg og vinger er mørkebrune, og det kraftige nebbet brukes både til fruktspising og uthakking av reirhull.

Tre underarter anerkjennes. Nominatformen S. l. leucotis finnes fra Malawi og Mosambik sørover til Sør-Afrika, S. l. leucogrammica i sørsentrale Tanzania og S. l. kilimensis fra sentrale Kenya til nordøstlige Tanzania.

Hvitbrynskjeggfugl foretrekker fuktig skoglandskap, skogkanter, elvenær skog, kystkratt og andre trekledde habitater med eldre frukttrær. I Sør-Afrika er den særlig knyttet til det fuktige østlige kystbeltet og er lokalt lett å finne rundt St Lucia og andre godt skogkledde områder i KwaZulu-Natal.

Døde og råtnende greiner er viktige i tillegg til frukttrær, fordi fuglene hakker ut egne hvile- og reirhull. Områder med eldre trær og dødt trevirke gir derfor både mat og egnede hulrom.

Frukt dominerer dietten, og fiken (Ficus) er spesielt viktig. Arten spiser også andre bær og frukter samt insekter som gresshopper og sikader.

Fuglene søker ofte næring i trekronene på eldre fruktbærende trær, særlig fiken, der familiegruppene utnytter trær med mye moden frukt. Dietten endrer seg tydelig under hekkingen: voksne som ellers lever mye av frukt spiser mer insekter når ungene mates. Omtrent 64 % av maten som ble registrert levert til ungene, var insekter, mens nesten all frukt som ble brakt til reiret, var fiken.

Arten lever vanligvis i små, stabile familiegrupper, ikke bare som par. Gruppemedlemmene søker mat, roper og overnatter sammen, og de kraftige ropene bærer langt og avslører ofte gruppen før fuglene selv blir synlige i trekronene.

Ungfugler kan bli værende hos familien etter at de har forlatt reiret, slik at gruppene kan bestå av flere aldersklasser. De langvarige familiegruppene henger tett sammen med artens kooperative hekkesystem.

Hvitbrynskjeggfugl hekker kooperativt. Hekkeparet kan få hjelp av én til seks andre gruppemedlemmer, ofte familiemedlemmer som har blitt værende i gruppen, og disse kan bidra med uthakking, ruging, mating av unger og vakthold ved reiret.

Reiret hakkes vanligvis ut av hekkeparet, noen ganger med hjelp fra andre gruppemedlemmer, og ligger oftest på undersiden av en død eller råtnende grein. Ficus, Erythrina og Syzygium er blant treslektene som brukes som reirtrær. I det sørlige Afrika foregår eggleggingen hovedsakelig fra august til mars, med topp fra oktober til desember.

Kullet består av tre til seks egg, vanligvis fire eller fem. Hekkeparet og hjelpere kan dele rugingen, som varer omkring 14–18 dager. Ungene blir i reirhulen i omtrent 39 dager, og flere gruppemedlemmer bidrar med mat og forsvar før ungene slutter seg til den øvrige familiegruppen.

Hvitbrynskjeggfugl er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har en bred, men oppdelt utbredelse i det østlige og sørøstlige Afrika.

Den kan bruke skogkledde hager og andre menneskepåvirkede områder der eldre trær blir stående, men lokale bestander er avhengige av både frukttrær og dødt eller råtnende trevirke som kan brukes til reirhull. Tap av eldre trær og dødt trevirke kan derfor redusere både mat- og hekkemuligheter.