Topperleskjeggfugl

Topperleskjeggfugl (Trachyphonus vaillantii) er en kraftig og svært fargerik afrikansk skjeggfugl med et stort, lyst nebb og en bustete svart fjærtopp. Hodet og undersiden kombinerer gult, rødt og svart, mens oversiden er mørk med tydelige hvite flekker. Voksne fugler er omtrent 22 cm lange og veier rundt 69 g. Kjønnene er ganske like.

Kombinasjonen av det kraftige nebbet, den flekkete oversiden og den sterke gule og røde undersiden gjør voksne fugler svært lette å kjenne igjen gjennom det meste av utbredelsesområdet. Ungfugler er mattere og mindre tydelig tegnet.

Topperleskjeggfugl lever i åpen skog, skogkledd og buskrik savanne, kratt og elvenær vegetasjon. Arten foretrekker landskap med nok trær til å gi både næringsområder, overnattingshulrom og reirplasser, men er ikke avhengig av tett skog.

Den er tilpasningsdyktig og forekommer også i hager og trebevokste boligområder. Eldre trær, døde greiner og eksisterende hulrom kan være særlig viktige fordi det samme territoriet kan brukes gjennom hele året til næringssøk, overnatting og hekking.

Kostholdet er variert. Frukt og insekter er viktige, sammen med andre virvelløse dyr som snegler; den tar også frø og nektar, og egg eller unger av småfugler er registrert en sjelden gang. Ungene fôres med insekter mens de vokser, i motsetning til det mer fruktrike kostholdet voksne kan ha når frukt er lett tilgjengelig.

Topperleskjeggfugl søker næring både i trær og på bakken. Den kan plukke frukt direkte fra greiner, lete etter virvelløse dyr på bark og i løvverk eller hoppe gjennom lav vegetasjon og åpne partier mens den søker etter mat.

Topperleskjeggfugl lever vanligvis alene eller i territorielle par og kan forsvare det samme området gjennom hele året. Begge kjønn gir kraftige trillende og raspende rop, og et par kan rope samtidig uten den tett synkroniserte duetten man finner hos enkelte andre afrikanske skjeggfugler.

Ropene er ikke begrenset til hekkesesongen, men brukes også i territoriell kommunikasjon. Fugler i etablerte revir reagerer aktivt på rop fra en oppfattet inntrenger, leter gjennom territoriet og undersøker overnattingshullene. Konkurransen om hulrom går også på tvers av arter, noe som viser hvor verdifulle egnede hull er for en fugl som bruker dem både til overnatting og hekking.

Topperleskjeggfugl hekker i hulrom. Begge kjønn kan hakke ut et reirkammer i død ved, og par bruker også naturlige hulrom og fuglekasser. Hekketidspunktet varierer geografisk og kan strekke seg over store deler av året, med en tydelig topp om våren og tidlig sommer i det sørlige Afrika.

En studie over ni hekkesesonger i et boligområde i Pretoria fant et gjennomsnitt på 3,3 egg per kull og 2,4 hekkeforsøk per par og sesong. Den vanligste rugetiden var 14 dager, og ungene ble i reiret i 28–31 dager. Begge foreldrene ruger og mater ungene.

Reirparasittisme kan føre til mislykket hekking. Gråvokseter (Indicator minor) parasitterte reir i Pretoria-studien, og både gråvokseter og honninglos (Indicator indicator) er registrert med topperleskjeggfugl som vertsart. Skjeggfuglene forsvarer også reirhullet kraftig mot andre hulrugende fugler.

Topperleskjeggfugl tilpasser seg lett til hager og trebevokste boligområder. Fuglekasser kan gi ekstra hulrom til overnatting og hekking, mens plener, fruktbærende hageplanter og spredte trær gir gode næringsmuligheter.

Denne fleksibiliteten gjør arten kjent rundt boliger i deler av det sørlige Afrika, men bestandene er fortsatt avhengige av egnede trær og vegetasjon. Der gamle og døde trær med hulrom forsvinner, kan både overnattings- og hekkemulighetene bli færre selv om området ellers fortsatt virker grønt.

Topperleskjeggfugl er vidt utbredt og vanlig i store deler av det sørlige og sørsentrale Afrika og er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste.

Ingen stor trussel på tvers av hele utbredelsesområdet er kjent i dag. Lokal fjerning av gamle og døde trær kan likevel redusere tilgangen på overnattings- og hekkehulrom.