Bengalspett

Bengalspett (Dinopium benghalense) er en fargerik, mellomstor hakkespett fra det indiske subkontinentet. Voksne fugler er omtrent 26–29 cm lange og veier rundt 86–133 g. Den gyllengule ryggen og vingene står i sterk kontrast til den tydelig svarte nedre ryggen og gumpen, mens strupen også er svart og undersiden lys med mørke tegninger.

Hannen har helt rød isse og fjærtopp, mens hunnen har svart fremre del av issen med hvite flekker og rødt hovedsakelig bakerst på hodet. Det kraftige, meiselaktige nebbet, de stive halefjærene og føttene som griper godt rundt stammen er typiske hakkespettilpasninger. Kombinasjonen av gyllen overside, svart strupe og svart gump er særlig nyttig mot andre lignende gullryggspetter.

Rødryggspett (Dinopium psarodes) ble tidligere behandlet som en form av bengalspett på Sri Lanka, men regnes nå som en egen art. Studier av kontaktsonen mellom formene viste tydelige forskjeller selv om hybridisering forekommer.

Genomforskning publisert i 2024 viste at situasjonen på Sri Lanka er enda mer komplisert. To genetisk ulike bestander av bengalspett finnes nord på øya og møter rødryggspetten lenger sør, slik at det oppstår en hybridsone mellom tre genetiske grupper. Det viser at de synlige forskjellene i fjærdrakt bare forteller en del av artenes evolusjonshistorie.

Bengalspetten bruker et svært bredt spekter av trerike miljøer, blant annet tørr og fuktig løvskog, åpen skog, kratt med større trær, frukthager, plantasjer, treklynger i jordbrukslandskap og parker i byer. Den er standfugl og en av de indiske hakkespettene som ofte finnes nær mennesker.

Selv i menneskepåvirkede landskap er store trær og variert skogstruktur viktige. En studie publisert i 2014 fra sal-skoger i Nordvest-India viste at hakkespettfaunaen hadde fordel av store trær og stående død ved, mens forekomsten av bengalspett hang sammen med blant annet tretetthet, stammediameter, stående døde trær og mengden termittuer.

Maur, biller, termitter og larvene deres utgjør mye av kostholdet, sammen med andre insekter og leddyr som finnes på bark, inne i ved og på bakken. Frukt og nektar inngår også i kosten og gir arten flere næringsmuligheter i hager, frukthager og andre menneskepåvirkede miljøer.

Bengalspetter søker vanligvis næring alene eller i par og beveger seg med korte hopp oppover stammer og langs greiner, mens de stive halefjærene støtter kroppen mot barken. De hakker i bark og råtnende treverk, undersøker sprekker med nebbet og bruker den lange tungen til å trekke ut bytte. Fuglene søker også mat på termittuer, falne stokker og bar jord.

En studie publisert i 2020 som sammenlignet ti hakkespettarter i Nordvest-India fant at bengalspetten ofte søkte næring forholdsvis lavt i vegetasjonen og brukte trestørrelser som lignet mer på dem enkelte mindre hakkespetter brukte enn på de største artene. Slike forskjeller i hvor og hvordan artene finner mat gjør det mulig for mange hakkespetter å leve i samme skog.

Flukten er tydelig bølgende, med raske vingeslag avbrutt av korte glidepartier. Utenom hekkingen sees fuglene vanligvis alene eller i par innenfor et kjent område.

Hekketiden varierer gjennom utbredelsesområdet, men ligger ofte fra senvinteren og fram mot monsunperioden. Parene bruker kraftige, raske rop og tromming til å markere og forsvare hekketerritoriet. Begge voksne deltar i å hakke ut reirhulen, vanligvis i en trestamme eller større grein. Død eller mykere ved er lettere å bearbeide, men arten hekker også i levende trær. Det finnes dessuten dokumenterte tilfeller der reirhulen er hakket ut i jord- eller muddervoller.

Tre blanke, hvite egg er vanlig. Begge foreldrene ruger, og klekkingen skjer etter omtrent 11 dager. Ungene klekkes blinde og svært hjelpeløse, mates av begge foreldrene og forlater vanligvis hulrommet etter rundt 20 dager. Når hakkespetter lager nye hulrom, skaper de samtidig potensielle reirplasser som senere kan brukes av andre hulrugende dyr.

Bengalspett er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et stort utbredelsesområde på det indiske subkontinentet og klarer seg i plantasjer, jordbrukslandskap og byområder i tillegg til mer naturlig skog.

Indisk overvåking publisert i 2025 gir et usikkert bilde av den langsiktige bestandsutviklingen, mens utviklingen de siste årene har vært positiv. Lokale bestander kan likevel gå tilbake dersom store trær, stående død ved og treklynger fjernes fullstendig.