Dvergspett

Dvergspett (Dryobates minor) er Europas minste hakkespett, bare omtrent 14–16,5 cm lang, med et vingespenn på rundt 24–29 cm og en vekt på rundt 21 g. Den kompakte størrelsen, fint tverrstripete svart-hvite ryggen og mangelen på rødt under stjerten skiller den fra den langt større flaggspetten (Dendrocopos major). Voksne hanner har rød isse, mens hunnene har lys isse uten rødt.

Det lille nebbet er forholdsvis mindre kraftig enn hos større hakkespetter, og arten bruker mye tid på tynne greiner, kvister og de øvre delene av trærne som større spetter utnytter mindre. Flukten er bølgende. Utenom hekketiden kan dvergspetten være svært vanskelig å oppdage høyt i trekronene.

I Norge er dvergspetten særlig knyttet til moden løvskog med mye døde og døende trær. Gråorskog langs elver, flommarksskog, bjørkerik skog, løvrike kantsoner og andre fuktige løvskoger er viktige, men arten kan også hekke i kulturlandskap, parker, hager og enkelte fjellbjørkeskoger der det finnes nok gammelt og svekket trevirke.

En svensk studie publisert i 2025 sammenlignet 241 landskap på rundt 200 hektar og fant varig forekomst der omtrent 40 hektar eldre løvskog av høy kvalitet fantes innenfor landskapet. Uhogd løvskog hadde mer enn dobbelt så sterk sammenheng med forekomst som nylig hogd løvskog. Områdene der dvergspetten holdt stand over flere tiår hadde også større andel vernet skog.

Kostholdet domineres av insekter og larver. Store deler av året undersøker dvergspetten tynne døde greiner, bark og små kvister etter blant annet vedlevende billelarver og andre virvelløse dyr. Om våren og sommeren tar den også larver, bladlus, edderkopper og andre smådyr fra løvverk og greiner.

Den lave kroppsvekten gjør at den kan bevege seg langt ut på spinkle greiner og søke etter mat høyt i trekronene, ofte hengende i uvanlige vinkler eller opp ned. Frø og bær kan tas sporadisk, men animalsk føde er klart viktigst.

Sent på vinteren og om våren blir dvergspetten lettere å finne når tromming og roping tiltar. Begge kjønn trommer i korte og raske serier på resonante døde greiner, og det gjentatte, lyse lokkeropet kan høres over ganske store avstander.

En studie publisert i 2009 fra en fjellskog i Midt-Norge fant liten romlig overlapp mellom hannens og hunnens næringssøk mens ungene var i reiret. Dette tyder på at paret deler territoriet mellom seg og reduserer konkurransen om maten i en periode med svært høyt energibehov.

Dvergspetten er hovedsakelig standfugl, men i Fennoskandia forekommer fakultativt høsttrekk, og enkelte individer kan gjøre betydelige sesongvandringer. Omfanget varierer sterkt mellom år og er langt mindre regelmessig enn hos typiske langdistansetrekkere.

En studie publisert i 2016, basert på fangstdata fra Lista fuglestasjon i Agder i perioden 1990–2015, registrerte 136 dvergspetter under høsttrekket. Hele 96 % var fugler i sitt første kalenderår, og antallet per år samvarierte med registreringer ved Falsterbo fuglestasjon i Sør-Sverige. Hannene passerte i median omtrent 14 dager tidligere enn hunnene. Høstbevegelsene ser dermed ut til å omfatte en bred del av den sørskandinaviske bestanden og drives i stor grad av unge fugler på spredning.

Paret hakker ut et nytt reirhull, vanligvis i mykt, dødt eller råtnende treverk. Døde og døende trær er særlig viktige; studier fra Storbritannia viser at dvergspetten er mer avhengig av svekkede og døde reirtrær enn de større spetteartene. Reiret fores ikke, bortsett fra treflis som blir liggende igjen etter uthakkingen.

En tiårig studie publisert i 2000 av merkede dvergspetter i 17 territorier i Sør-Sverige fant svært sterk partrofasthet mellom år; bare 3,4 % av parene som overlevde til neste hekkesesong skiftet partner. Paringssystemet var likevel ikke helt monogamt: i årene med best data hadde 8,5 % av hunnene samtidige parforhold og kull med mer enn én hann, mens 2,9 % av hannene hadde kull med mer enn én hunn.

Et typisk kull består av 4–6 hvite egg. Rugingen varer omtrent 14–15 dager og deles mellom begge voksne, mens ungene blir i reirhullet i rundt 19–22 dager. Den norske studien fra 2009 fant at hannen sto for omtrent 65 % av uthakkingen og 64 % av matingen av ungene, mens rugingen var nesten likt fordelt mellom kjønnene. Den svenske studien fant dessuten at hunnen sluttet å mate den siste uka før utflyging i 42 % av reirene; hannen kompenserte da fullt, og hunnene kunne gjenoppta omsorgen etter utflyging. Ungene mates vanligvis av foreldrene i omtrent én til to uker etter at de har forlatt reiret.

Dvergspett er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 4 600–11 000 individer. Arten hekker spredt over store deler av landet, men er mest tallrik rundt Oslofjorden og langs kysten vestover til Rogaland, med viktige forekomster også i løvrike dal- og elvelandskap andre steder.

Det var ikke kjent noen tydelig norsk bestandsnedgang fram mot 2021, men kunnskapsgrunnlaget er svakt. Økende avvirkning og nedbygging av løvskogsrike områder med død ved kan endre situasjonen, særlig fordi mange av de beste habitatene ligger i lavlandet der utbyggingspresset er størst.

I Sverige har langtidsdata vist perioder med tydelig tilbakegang, og studien fra 2025 koblet artens langsiktige forekomst sterkt til mengden eldre, uhogd løvskog. Sammenhengende løvskog, gamle trær og kontinuerlig tilgang på dødt trevirke er derfor viktige for arten.