Bantubatis

Bantubatis (Batis molitor) er en liten og kompakt insektetende spurvefugl som er vidt utbredt i trekledde områder i det sentrale, østlige og sørlige Afrika. Voksne fugler er omtrent 12–13 cm lange og veier vanligvis rundt 8–14 g. Begge kjønn har et tydelig svart, hvitt og grått mønster, men er enkle å skille: hannen har et bredt svart brystbånd og hvit strupe, mens hunnen har et kastanjebrunt brystbånd og en karakteristisk kastanjebrun flekk på strupen.

Den korte halen, det tydelige vingemønsteret og den oppreiste kroppsholdningen er typisk for batiser. Fuglene holder seg ofte delvis skjult i løvverk, der den kontraststerke fjærdrakten overraskende nok kan være vanskelig å oppdage.

Bantubatis lever i et bredt spekter av trekledde habitater, blant annet tørr savanneskog, fuktig skog og skogkanter, fjellskog og tett kratt. Arten forekommer fra lavlandet og opp i høyereliggende områder og kan også klare seg i enkelte lett menneskepåvirkede skoglandskap.

Habitatbruken varierer gjennom utbredelsesområdet. I det sørlige Afrika er arten særlig typisk for trekledd savanne og andre åpne skoglandskap, mens den lenger nord kan være tettere knyttet til bestemte skogtyper der den overlapper med andre batisarter.

Dietten består hovedsakelig av insekter, edderkopper og andre små leddyr. I Mlawula naturreservat nordøst i Eswatini var sommerfugllarver og møll særlig viktige byttedyr og dominerte også maten som ble levert til ungene.

Bantubatis søker aktivt gjennom greiner og løvverk, plukker bytte fra blader og bark og gjør korte utfall for å fange flygende insekter. Næringssøket foregår for det meste i trær og busker framfor på bakken. Under søket skifter fuglene ofte sitteplass og arbeider seg gjennom de midtre og nedre delene av skogen mens de gransker blader og greiner etter små byttedyr.

Bantubatis observeres vanligvis alene eller i par. Parene forsvarer territorier og er svært vokale, med gjentatte plystrelyder og koordinerte rop der partnerne svarer hverandre. Duettsangen bidrar både til kontakt mellom partnerne i tett vegetasjon og til markering av territoriet.

Den lille størrelsen og vanen med å holde seg delvis skjult i løvverket gjør at arten ofte høres før den blir sett.

Hekketiden varierer geografisk og er generelt knyttet til sesongmessig nedbør. Begge kjønn bygger det svært lille, nette koppformede reiret, som festes til en horisontal grein eller greinforgreining. Det bygges av fine plantefibre bundet sammen med edderkoppsilke og pyntes ofte utvendig med lav, noe som gjør det svært godt kamuflert mot greina.

Kullet består av ett til fire egg, vanligvis to. Hunnen ruger alene i omtrent 16–18 dager, og hannen bringer henne det meste av maten mens hun ligger på reiret. Begge foreldrene mater ungene, som forlater reiret etter omtrent 16–18 dager og kan være avhengige av foreldrene i ytterligere 6–14 uker.

En studie publisert i 2006 fra Mlawula naturreservat i Eswatini fant egglegging fra slutten av september til begynnelsen av januar, med en tydelig topp i november. Hekkesuksessen var over 30 %, og parene bygde ofte et nytt reir etter mislykket hekking framfor å legge et nytt kull etter en vellykket hekking. Bantubatis er også registrert som vert for grønngjøk (Chrysococcyx klaas).

Bantubatis har et stort utbredelsesområde og lever i flere ulike typer skoglandskap i Afrika sør for Sahara. Arten er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Evnen til å bruke både tørre og fuktige trekledde habitater gir arten en relativt bred økologisk toleranse, og ingen stor global trussel er kjent.