Blåmeis

Blåmeis (Cyanistes caeruleus) er en liten og fargerik meis som er utbredt over Europa og videre inn i Vest-Asia og Nord-Afrika. Voksne fugler er omtrent 12 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 11 g. Kombinasjonen av blå isse, vinger og stjert, hvitt ansikt med mørk øyestripe, grønnlig rygg og gul underside gjør arten lett å kjenne. Hann og hunn er svært like, men hannene har gjerne kraftigere blåfarge.

Den betydelig større kjøttmeisen (Parus major) har svart hode, hvite kinn og en tydelig svart stripe nedover den gule buken. Unge blåmeiser er mattere i fargene og har gulere ansikt enn voksne, men viser allerede den kompakte kroppsformen og de blåtonede vingene som kjennetegner arten.

I Norge er blåmeisen særlig knyttet til løv- og blandingsskog og er vanlig i lavlandet nord til og med Troms. Den trives også svært godt i hekker, frukthager, parker og hager så lenge det finnes trær med gode steder å finne mat og hulrom til hekking. I Finnmark er den mer fåtallig.

Den lille kroppsstørrelsen og store smidigheten gjør at blåmeisen kan utnytte de ytterste, tynne greinene og bladverket mer effektivt enn større meiser. I tettbygde områder kan fuglekasser erstatte naturlige hulrom der gamle trær mangler, mens hager og parker kan gi mat og skjul gjennom hele året.

Om våren og sommeren lever blåmeisen i stor grad av larver, edderkopper og andre små virvelløse dyr. Larver blir særlig viktige når foreldrene skal forsyne et kull med raskt voksende unger. Om høsten og vinteren blir frø, nøtter og frukt viktigere, og arten bruker gjerne fuglebrett.

Blåmeisen er svært smidig og henger ofte opp ned i tynne kvister mens den leter etter smådyr i blader og knopper.

Utenom hekkesesongen inngår blåmeisen ofte i blandingsflokker med andre meiser og små skoglevende fugler. Det kan gjøre det lettere å finne spredte matkilder samtidig som flere fugler kan oppdage rovdyr.

Blåmeisen er også oppfinnsom i måten den finner mat på. Den berømte britiske atferden der meiser hakket hull i folielokk på melkeflasker for å nå fløten, spredte seg gjennom lokale bestander på 1900-tallet og ble et klassisk eksempel på sosialt overført atferd hos dyr. Et forsøk publisert i 2013 med villfangede blåmeiser ga tydelig støtte for at fuglene kan lære nye næringssøksteknikker fra andre individer; unge hunner hadde dobbelt så stor sannsynlighet for å tilegne seg den nye teknikken som de øvrige fuglene i forsøket.

En feltstudie publisert i 2024 viste en annen side av denne fleksibiliteten. Frittlevende blåmeiser, som normalt ikke lagrer mat, husket hvilken mat som hadde vært tilgjengelig ved en fôringsautomat, hvor den fantes og hvor lenge siden de hadde besøkt stedet. Å huske denne kombinasjonen av hva, hvor og når omtales som episodisk-lignende hukommelse.

Blåmeiser som hekker i Norge er hovedsakelig standfugler, men en del trekker eller flytter seg over korte avstander, og omfanget varierer mye mellom år. Noen fugler beveger seg sørover om høsten og vinteren, mens mange blir i eller nær hekkeområdet.

Ungfugler sprer seg generelt mer enn etablerte voksne. Lokale vintertall kan derfor endre seg betydelig mellom år uten at blåmeisen har det regelmessige langdistansetrekket som mange andre små spurvefugler har.

Blåmeisen hekker i naturlige trehull og bruker gjerne fuglekasser. Hunnen bygger reiret av mose og annet plantemateriale og forer det med hår, fjær og myke fibre. Et typisk kull består av 8–10 egg, selv om både større og mindre kull forekommer. Hunnen ruger i omtrent 13–14 dager mens hannen bringer mat, og begge foreldrene mater deretter ungene. Ungene forlater vanligvis reiret etter 18–21 dager og holder seg sammen med foreldrene, som fortsetter å mate dem i noen uker. Ett kull er vanlig, mens et andre kull forekommer unntaksvis.

En treårig studie i urskog i Polen fant at larver utgjorde omkring 74 % av maten som ble gitt til ungene, men bare 17–65 % av kullene traff den sesongmessige larvetoppen fra år til år. Kull som traff larvetoppen dårligere, hadde ikke lavere hekkesuksess i denne studien. Larver er dermed svært viktige uten at hvert kull må treffe én kort næringstopp helt presist.

Blåmeisen er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 400 000 og 700 000 individer og var stabil i perioden 2010–2019. Arten er vanlig i store deler av Sør- og Midt-Norge og nord til Troms, mens den opptrer mer spredt i Finnmark.

På europeisk nivå viser den pan-europeiske overvåkingen oppdatert i 2025, med data til og med 2024, en økning på 35 % fra 1980 til 2024. I den siste tiårsperioden, 2015–2024, var endringen bare 1 %, altså i praksis en stabil bestand etter den langsiktige økningen.

Harde vintre og svake hekkesesonger kan gi tydelige kortvarige svingninger, men blåmeisen er fortsatt en tallrik og tilpasningsdyktig norsk hekkefugl.