Afrikaerle

Afrikaerle (Motacilla aguimp) er en markant svart-hvit erle som er vidt utbredt i Afrika sør for Sahara og finnes nordover langs Nilen til sørlige Egypt. Voksne fugler er omtrent 20 cm lange og veier rundt 22–33 g. Svart hode og overside står i kontrast til et bredt hvitt øyenbryn, hvite vingefelt og hvit underside brutt av et tydelig svart brystbånd. Ungfugler er mattere og brunere.

To underarter anerkjennes vanligvis. M. a. aguimp finnes lengst sør i utbredelsen, mens den mer utbredte M. a. vidua strekker seg fra Vest- og Øst-Afrika sørover til de østlige delene av det sørlige Afrika. Arten skiller seg fra linerle (Motacilla alba) på den langt svartere oversiden og det kraftige hvite øyenbrynet, mens den svært like mekongerla (Motacilla samveasnae) bare finnes i fastlandsdelen av Sørøst-Asia.

Afrikaerle er sterkt knyttet til vann, men svært tilpasningsdyktig. Den finnes langs elvebredder, sandstrender, innsjøer, myrer, steinete kyster, dammer, renseanlegg og oversvømte områder, men også på plener, i parker, på golfbaner og i byområder der det finnes åpne områder for næringssøk nær vann.

Arten kan dra nytte av menneskeskapte vannforekomster og kortvokst vegetasjon så lenge det samtidig finnes trygge hvile- og reirplasser i vegetasjon, skråninger eller på konstruksjoner i nærheten. Denne fleksibiliteten gjør at den trives både i naturlige våtmarker og i tett bebygde områder.

Dietten domineres av insekter og andre virvelløse dyr, blant annet fluer og larvene deres, biller, gresshopper, øyenstikkere, maur, termitter, mark og små krabber. Arten tar også gressfrø, rumpetroll, småfisk og matrester fra mennesker.

Afrikaerler løper og går vanligvis raskt over åpne flater og stopper brått for å hakke etter bytte. De gjør også korte luftutfall og flyr lavt over vann for å fange insekter. Kombinasjonen av bakkenært næringssøk og raske luftjakter gjør at de kan utnytte byttedyr som samler seg på ulike steder langs vannkanten.

Arten opptrer vanligvis alene, i par eller i familiegrupper. Den karakteristiske halevippingen fortsetter mens fuglen går og når den stopper mellom aktivitetsperiodene. Afrikaerler bruker også en rekke skarpe rop i kontakt med andre fugler, til varsling og i territorielle møter.

Parene kan være tydelig territorielle og jage andre erler bort fra nærings- og reirområder. Fuglene er også kjent for å angripe sitt eget speilbilde i vinduer eller bilspeil, trolig fordi refleksjonen oppfattes som en rival. Utenom hekkingen kan familiegrupper holde sammen en stund før ungfuglene sprer seg.

De fleste bestandene er stasjonære og foretar ikke regelmessige langdistansetrekk. Enkeltfugler kan likevel flytte seg langt: et ringmerkingsfunn fra Nassersjøen dokumenterte en fugl omtrent 155 km fra oppvekstområdet nesten to år senere. Lokale bevegelser følger også endringer i vannstand og mattilgang.

Hekketiden varierer geografisk og er tett knyttet til lokale nedbørsforhold. En studie i Blantyre i Malawi registrerte hekking gjennom omtrent seks måneder av året, med topper før og under regntiden, mens fugler ved Nassersjøen i sørlige Egypt la egg hovedsakelig fra mars til mai. Arten kan få mer enn ett kull i samme sesong.

Begge kjønn hjelper til med å bygge det dype koppformede reiret av tørt gress, røtter, stengler, blader og annet plantemateriale, med finere gress, hår og fjær som fôr. Naturlige reirplasser er vanligvis skjermede og nær vann, men fuglene bruker også hyller, broer, tak, hull i vegger og til og med båter. Kullet består vanligvis av to til fem egg.

Malawi-studien fant at hunnen ruget mens begge foreldrene matet ungene; i enkelte andre bestander kan hannen også bidra til rugingen. Rugingen varer omtrent 12–15 dager, og ungene forlater reiret etter rundt 15–18 dager og er avhengige av foreldrene i omtrent to uker til.

Afrikaerle er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde, er fortsatt vanlig i mange egnede habitater i Afrika sør for Sahara, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Evnen til å bruke dammer, renseanlegg, hager og andre menneskepåvirkede habitater gir arten stor økologisk fleksibilitet. Lokale bestander kan påvirkes av forringelse og forurensning av våtmarker og elvemiljøer, men ingen større trussel er kjent i hele artens utbredelsesområde.