Tjeld

Tjeld (Haematopus ostralegus) er en kraftig bygd, langnebbet vadefugl som hekker over store deler av Europa og vestlige og sentrale Asia. Voksne fugler er omkring 40–45 cm lange og veier i gjennomsnitt rundt 550 g. Den skarpt kontrasterende svarte og hvite fjærdrakten, rosa beina, det røde øyet og det lange oransjerøde nebbet gjør arten lett å kjenne igjen. Ungfuglene er brunere på oversiden, har mørkere nebbspiss og mattere bein.

I Norge hekker tjelden vanlig langs hele kysten, men også enkelte steder i jordbrukslandskap nær kysten og ved innsjøer i innlandet. Arten er derfor langt mindre bundet til selve strandsonen enn utseendet kan gi inntrykk av.

Langs kysten er tjelden særlig knyttet til estuarier, fjæreområder, steinstrender, sandstrender og strandenger, der fallende tidevann blotter rike næringsområder. Produktive mudder- og fjæreflater kan samle svært store flokker utenfor hekketiden.

Hekkehabitatet er bredere. Tjeld bruker også elvedaler, innsjøkanter, fuktig grasmark og jordbruksland. Bestanden er derfor avhengig av et nettverk av hekke-, raste- og vinterområder gjennom året, ikke bare én type kysthabitat.

Muslinger som blåskjell og hjerteskjell kan dominere lokalt, sammen med marine børstemark, snegler og andre virvelløse dyr i fjæra. Fugler som hekker i jordbruksland og andre innlandsområder lever i større grad av meitemark, insektlarver og andre landlevende virvelløse dyr.

Kostholdet varierer sterkt mellom både lokaliteter og individer. Selv på samme fjæreområde kan én fugl spesialisere seg på muslinger mens en annen hovedsakelig tar mark.

Tjeld er et klassisk eksempel på individuell spesialisering i næringssøk. Noen individer konsentrerer seg om å stikke nebbet ned i bløtt sediment etter mark, mens muslingspesialister kan lirke eller stikke nebbet mellom skallhalvdelene eller hamre seg gjennom selve skallet. Enkeltfugler kan holde fast ved bestemte byttedyr og teknikker over lang tid i stedet for å bruke alle metodene som finnes i bestanden.

Nebbet bærer spor av denne atferden. Ulike byttedyr og håndteringsteknikker gir forskjellig slitasje og kan over tid skape målbare forskjeller i nebbets dimensjoner og spissform. Nebbformen kan derfor brukes som indikator på næringsspesialisering, selv om variasjonen er kontinuerlig og ikke består av noen få faste nebbtyper. Samspillet mellom lært teknikk, slitasje og nebbform er et av artens mest særpregede trekk.

Norske hekkefugler forlater i stor grad landet etter hekkesesongen og overvintrer hovedsakelig på østkysten av England og i Vadehavet i Nederland og Tyskland. Fugler fra andre deler av Nord- og Øst-Europa trekker også mot Nordsjøen, Vest-Europa og Middelhavet, mens enkelte bestander i mildere områder er mer stedbundne.

Dette knytter norske hekkeområder tett til et begrenset antall rike vinterområder langs kysten, slik at forholdene i Vadehavet og østlige England kan få betydning for fugler som hekker langs norskekysten.

Tjeld danner sterke parforhold og hekker på bakken i åpne områder som strender, rullestein, holmer, strandeng og jordbruksmark, og kan enkelte steder også bruke flate tak. Reiret er som regel bare en grunn grop, av og til foret med småstein eller skjell. Et normalt kull består av to til tre egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 24–27 dager, og ungene er reirflyktere, altså i stand til å gå kort tid etter klekking. De blir vanligvis flygedyktige etter omkring 34–37 dager.

Foreldreomsorgen fortsetter etter utflyging og er uvanlig viktig for en vadefugl. Ungfugler kan være avhengige av foreldrene for mat mens de lærer effektive næringsteknikker, særlig der harde muslinger krever erfaring å åpne. De voksne kan også bruke distraksjonsatferd når en trussel nærmer seg ungene, trekke oppmerksomheten bort fra dem og blant annet late som de er skadet. Hekkepar forsvarer territoriene tydelig og er ofte svært stedtro over flere år.

Tjeld er globalt klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste og ble vurdert som sårbar i Europa i den europeiske rødlista fra 2021.

I Norge er arten også vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Hekkebestanden ble i 2015 anslått til 100 000–200 000 individer. Den samlede nedgangen over tre generasjoner ble anslått til omkring 26 %, innenfor et sannsynlig spenn på 15–30 %. Utviklingen varierer geografisk; enkelte overvåkingsserier har vært relativt stabile, mens blant annet Lista, Jæren og flere trekk- og vintertellinger viser markant tilbakegang.

Redusert mattilgang i vinterområdene er en av de best dokumenterte påvirkningene. Mekanisk og intensiv høsting av muslinger har redusert bestandene av blåskjell og hjerteskjell i deler av Vadehavet og Storbritannia og enkelte steder ført til lavere overlevelse hos tjeld. En studie publisert i 2024, basert på 45 år med data fra Exe-estuariet i England, knyttet den uvanlig sterke lokale tilbakegangen til økt tyveri av muslinger fra tjeld fra kråker (Corvus corone) og gråmåker (Larus argentatus). Modelleringen tydet på at dette kunne redusere vinteroverlevelsen hos voksne og gjøre unge fugler mindre tilbøyelige til å etablere seg i estuariet.

På hekkeplassene kan forstyrrelse, utbygging av strand- og fjæreområder, intensivt jordbruk, drenering, tidlig slått og reirpredasjon redusere hekkesuksessen. Forurensning og klimaendringer kan komme i tillegg. Årsaksbildet er sammensatt og varierer mellom kyst- og innlandsbestander.

På vinterområdene er tilstrekkelige bestander av blåskjell og hjerteskjell viktige. I The Wash på østkysten av England brukes langvarige tjelddata i modeller som setter bærekraftige grenser for kommersiell høsting. Etter at strengere regler ble innført gjennom Wash Fishery Order i 1992, har voksenoverlevelsen vært høy og forholdsvis stabil, et konkret eksempel på at høsting og fuglevern kan kombineres når fuglenes matbehov tas med i beregningen.

På hekkeområdene kan restaurering og bevaring av strandeng og andre våtmarker, mindre intensiv drift av grasmark, redusert drenering og utsatt slått i områder med hekkende vadefugler være gunstig. Langs norskekysten er det også viktig å begrense gjentatt forstyrrelse ved reir og ungeførende par og bevare åpne hekkeområder nær gode næringsplasser.