Skjæreerle

Skjæreerle (Motacilla maderaspatensis) er den største arten blant erlene og hører hjemme på det indiske subkontinentet. Voksne fugler er omtrent 21–24 cm lange og veier rundt 31–33 g. Fjærdrakten er markert svart og hvit, med en bred hvit øyenbrynstripe, hvit buk og tydelige hvite vingetegninger i kontrast til svart hode, bryst og overside.

Den lange halen er nesten konstant i bevegelse når fuglen går eller stopper opp. Skjæreerla kan minne om linerle (Motacilla alba) i enkelte drakter, men er større og kraftigere tegnet, med helt mørk rygg i stedet for den gråere oversiden som kjennetegner mange linerler.

Arten er sterkt knyttet til ferskvann, men er fleksibel når det gjelder omgivelsene. Elver, bekker, innsjøer, dammer, vannmagasiner, vanningskanaler og oversvømte marker brukes alle, og skjæreerla er også vanlig rundt bydammer, demninger og andre menneskeskapte vannforekomster.

Åpne bredder og kort vegetasjon gir gode områder for næringssøk, mens steiner, murer, broer og bygninger brukes som utkikksposter og hekkeplasser. Skjæreerla er standfugl og endemisk for det indiske subkontinentet. Evnen til å bruke både naturlige og sterkt menneskepåvirkede vannkanter er en viktig del av artens økologi.

Skjæreerla er hovedsakelig insekteter. Biller, fluer, sommerfugllarver, gresshopper og andre insekter tas sammen med edderkopper og andre små virvelløse dyr.

Skjæreerla går og løper aktivt langs bredder og på åpne flater, plukker bytte fra bakken og gjør korte utfall eller små jaktflygninger etter bevegelige insekter. Vannkanter er særlig produktive fordi insekter klekkes fra vannet eller samler seg på våt mudderbunn, steiner og vegetasjon. Fuglen veksler ofte mellom strandkanten og litt høyere utkikksposter, der den speider før den vender tilbake til bakken.

Den stadige vippingen med den lange halen er noe av det mest karakteristiske ved skjæreerla. Utenom hekketiden sees fuglene vanligvis alene eller i par og kan holde seg lenge ved samme produktive strekning langs vann.

Parene blir sterkt territorielle i hekketiden og bruker klare, melodiske rop og sang fra synlige steiner, hustak, ledninger og andre høye sitteplasser nær vann. En beskrivelse publisert i 1954 viser en svært synlig kurtis: hannen stiger bratt opp i lufta, synger og glir ned med hengende bein og oppblåst fjærdrakt, før den fortsetter framvisningen med løftet hale og vinger foran hunnen. Hekkingen kan foregå gjennom en lang del av året, med betydelig regional variasjon og mange registreringer fra våren og gjennom monsunperioden.

Reiret er en skål av gress, røtter og andre plantefibre, gjerne foret med mykere materiale. Det plasseres i en beskyttet sprekk eller på en hylle, ofte mellom steiner, men også svært gjerne i broer, murer, bygninger og andre konstruksjoner nær vann. Kullet består vanligvis av tre til fem egg.

En feltnote publisert i 2007 fulgte flere hekkeforsøk ved Chiplun i Maharashtra. I ett kull fra 2006 varte rugingen 16 dager og ungen forlot reiret etter 14 dager; i et senere kull samme år var rugingen 13 dager og utflygingen igjen 14 dager. Begge voksne deltok i reirbyggingen og matingen av ungene, og ved enkelte hekkeforsøk ble begge også observert under rugingen. Det lille lokale materialet viser at både ruging og ungeperioden i reiret kan være svært korte hos arten.

Evnen til å hekke på menneskeskapte konstruksjoner er en viktig grunn til at arten kan være vanlig også i byer og sterkt brukte landskap så lenge det fortsatt finnes vann og gode næringsområder i nærheten.

Skjæreerle er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har en stor utbredelse på det indiske subkontinentet og kan bruke mange menneskepåvirkede miljøer i tillegg til naturlige elver og våtmarker.

Indisk overvåking publisert i 2025 viser en langsiktig nedgang på omtrent 25 %, mens utviklingen de siste årene har vært omtrent stabil. Lokale bestander kan likevel påvirkes dersom vannforekomster blir sterkt forurenset, kanaliseres eller bygges ned, eller dersom åpne næringsområder langs vannkanten forsvinner.