Orientpiplerke

Orientpiplerke (Anthus rufulus) er en mellomstor piplerke med vid utbredelse i Sør- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 15–16 cm lange og veier vanligvis rundt 18–30 g. Fjærdrakten er kamuflerende brun til gråbrun på oversiden med mørkere streker og lys beigehvit underside, der stripingen hovedsakelig sitter på brystet. Lange bein og et slankt nebb passer en fugl som tilbringer mesteparten av tiden gående på åpen mark og ofte vipper rytmisk med halen.

Flere trekkende piplerker kan ligne sterkt når de overvintrer i samme områder. Tartarpiplerke (Anthus richardi) er større, mer langbeint og langhalet, mens mongolpiplerke (Anthus godlewskii) kan være særlig vanskelig å skille. Kroppsbygning, lyd og en kombinasjon av flere fjærdraktsdetaljer er derfor ofte sikrere enn fargen alene.

Orientpiplerken er en art i åpne landskap. Kort gressmark, beitemark, brakkarealer, risstubb, tørt jordbruksland, flyplasser, veikanter og åpent kratt brukes alle. Arten unngår vanligvis høy og tett vegetasjon fordi den trenger oversiktlig mark der den kan gå og oppdage bytte.

I India er arten standfugl og sterkt knyttet til åpne habitater. Jordbrukslandskap kan gi store leveområder, men verdien av dem avhenger av vegetasjonshøyde, struktur i jordene og hvor intensivt bakken forvaltes.

Kostholdet består hovedsakelig av insekter og andre små virvelløse dyr, blant annet biller, maur, gresshopper, larver, edderkopper og lignende bytte på bakken. Frø og annet plantemateriale inngår også, særlig når animalsk føde er mindre tilgjengelig.

Fuglene finner mat ved å gå eller løpe over åpen mark og stoppe for å plukke bytte fra bakken eller vegetasjonen. Kostholdet kan være overraskende opportunistisk. En observasjon publisert i 2022 dokumenterte orientpiplerker i India som fanget levende tilapiayngel på omtrent 25–35 mm, den første publiserte registreringen av fiskefangst hos arten i India.

Orientpiplerker tilbringer mesteparten av tiden på bakken, der de går eller løper gjennom kort vegetasjon og åpne jordflater og ofte vipper rytmisk med halen. Den kamuflerende fjærdrakten gjør stillesittende fugler vanskelige å oppdage, og ved forstyrrelse flyr de gjerne lavt et stykke før de lander igjen i åpent terreng.

Hannene markerer territorier med iøynefallende sangflukt, der de stiger over gressmarken med flagrende vingeslag, synger mens de svever eller synker ned og vender tilbake til bakken. Denne territorielle luftoppvisningen står i tydelig kontrast til artens ellers sterkt bakkeorienterte levesett.

Hekketiden varierer regionalt og følger ofte starten på lokale regnperioder; i Nord-India er hekking hovedsakelig registrert fra mars til august. En studie publisert i 2022 fulgte 33 reir av orientpiplerke i jordbruksland i sørlige Vest-Bengal i India og fant hekking hovedsakelig fra mars til juni, med en gjennomsnittlig kullstørrelse på rundt tre egg. Reirene var grunne skåler på bakken, bygget av gress og annet plantemateriale og skjult ved risstubb, gress eller annen lav vegetasjon.

Blant reirene som ble fulgt gjennom hele hekkeforløpet, var rugetiden omtrent 12 dager, og ungene ble i reiret i rundt 10 dager. Den samlede reirsuksessen var bare 21,2 %. Reir ved basisen av stående risstubber hadde omkring 11 % høyere overlevelse enn reir i åpne mikromiljøer, noe som viser hvordan selv små forskjeller i strukturen på et jorde kan ha betydning for en bakkehekkende fugl i jordbrukslandskap som er i aktiv drift.

Orientpiplerke er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Sør- og Sørøst-Asia.

State of India’s Birds 2025 beregner en langsiktig nasjonal økning på omtrent 13,95 %, mens den nyere utviklingen tilsvarer en nedgang på omkring 1,46 % per år. Utbredelsen i India er fortsatt svært stor. Siden arten hekker direkte på bakken i jordbrukslandskap, kan intensivering, fjerning av vegetasjon langs jordekanter og endringer i hvordan avlinger eller gressarealer forvaltes påvirke hekkeområdene selv der åpne arealer fortsatt finnes.