Rødnebboksehakker

Rødnebboksehakker (Buphagus erythroryncha) er en høyt spesialisert sangfugl fra det østlige og sørlige Afrika som tilbringer store deler av livet på store pattedyr. Den er omtrent 20 cm lang og veier rundt 42–59 g. Voksne fugler er hovedsakelig brune med lysere underside, knallrødt nebb og en tydelig gul øyering. Ungfugler er mattere og har i starten mørkt nebb.

Det finnes bare to nålevende arter av oksehakkere. Der utbredelsen overlapper kan rødnebboksehakkeren skilles fra gulnebboksehakker (Buphagus africanus) på det helt røde voksennebbet og den gule øyeringen; gulnebboksehakkeren har gul nebbasis og mangler den gule ringen rundt øyet.

Dagens globale fuglelister bruker det vitenskapelige navnet Buphagus erythroryncha. Arten ble lenge skrevet som B. erythrorynchus, og den enda eldre varianten B. erythrorhynchus forekommer også i litteraturen.

Skrivemåten erythroryncha gjeninnfører Stanleys opprinnelige artsnavn fra 1814. Fordi artsnavnet behandles som et substantiv, endres ikke endelsen for å samsvare med slektsnavnet. De ulike skrivemåtene viser alle til samme rødnebboksehakker og representerer ikke en artsdeling.

Rødnebboksehakker finnes hovedsakelig på savanne, gressland og i åpen skog der egnede store pattedyr er vanlige. Hvilke store pattedyrverter som finnes i området er derfor minst like viktig som selve vegetasjonen.

Arten bruker både ville planteetere og husdyr og kan klare seg i beitelandskap dersom det finnes nok verter, mat og trygge reirhulrom. Områder med få store pattedyr eller intensiv parasittbehandling er langt mindre egnede.

Flått og andre ektoparasitter er viktig føde, men kostholdet er bredere enn det velkjente bildet av en fugl som bare «renser» verten. Oksehakkere spiser også blod, sårvev, slim og annet materiale direkte fra pattedyrene.

Forholdet til verten kan derfor være både gunstig og skadelig. Fjerning av flått kan gagne pattedyret, mens gjentatt næringssøk i sår kan forsinke sårhelingen. Balansen avhenger av vertsart, parasittmengde og hvilke alternative næringskilder fuglene har tilgang til.

Rødnebboksehakkere klamrer seg til bøfler, sjiraffer, neshorn, antiloper, storfe og andre store pattedyr og bruker kraftige klør og en flat kroppsholdning til å bevege seg rundt på verten mens den går eller beiter. Nebbet brukes til å gå gjennom pelsen, plukke synlige parasitter og spise ved sår og andre steder på verten der fuglene finner mat.

Vertsvalget er ikke tilfeldig. Store pattedyr som kan bære mange ektoparasitter er særlig verdifulle, mens hva fuglene spiser også varierer med lokale forhold og hvilke pattedyr som finnes i området. Fuglene kan bli værende lenge på ett pattedyr før de flyr videre til en annen vert i nærheten.

En fôringsstudie publisert i 1980 anslo at det daglige matinntaket hos en rødnebboksehakker i fangenskap tilsvarte omtrent 7 200 blodfylte flåttlarver, noe som viser hvor store mengder småflått fuglene kan spise.

Oksehakkere gjør mer enn å hente mat fra vertene. De skarpe alarmropene kan gi store pattedyr informasjon om fare som nærmer seg. Det swahiliske uttrykket askari wa kifaru – ofte oversatt til «neshornets vokter» – gjenspeiler denne forbindelsen med neshorn.

Feltforsøk med spissneshorn (Diceros bicornis) viste at dyr med rødnebboksehakkere oppdaget mennesker som nærmet seg både mer pålitelig og på større avstand enn neshorn uten fuglene. Fuglene kan dermed varsle verten om fare i tillegg til å finne mat på den.

Rødnebboksehakkere er sosiale fugler, og den kooperative hekkingen gir mange grupper en tydelig familiestruktur. Et hekkepar har ofte følge av to eller tre hjelpere av begge kjønn, som ofte antas å være avkom fra tidligere kull. Utenfor hekkingen kan fuglene også samle seg i større, livlige flokker når de beveger seg mellom nærings- og hvileområder.

Rødnebboksehakkere danner monogame hekkepar og hekker i naturlige hulrom i trær, som de fôrer med gress, rottråder, hår fra pattedyr og av og til avføring. Tidspunktet varierer geografisk og er ofte knyttet til regntiden, når både insektaktivitet og kondisjonen hos vertene kan være bedre.

Kullet består vanligvis av to til fem egg, og rugingen varer omtrent 12–13 dager. Hekkeparet står for rugingen, mens hjelpere kan delta sammen med foreldrene i reirbygging, forsvar og mating av ungene. Ungene blir i hulrommet i rundt en måned før de forlater reiret.

Par kan hekke gjentatte ganger når forholdene er gode. En studie i Kruger nasjonalpark dokumenterte tre kull i løpet av en hekkesesong som varte i 176 dager.

Endringer i bestandene av store ville pattedyr og hvordan husdyr behandles har hatt stor betydning for arten. Rødnebboksehakkeren gikk kraftig tilbake i deler av Sør-Afrika da store ville planteetere forsvant og husdyr ble behandlet med flåttmidler som både reduserte mattilgangen og kunne utsette fuglene for giftige rester.

Gjeninnføringsprosjekter har senere ført arten tilbake til deler av det tidligere sørafrikanske utbredelsesområdet. I husdyrlandskap klarer oksehakkere seg bedre når flåttbehandling reduserer skadelige parasitter uten å utsette fuglene for giftige rester.

Rødnebboksehakker er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i egnede områder i det østlige og sørlige Afrika.

Lokale bestander kan likevel gå kraftig tilbake når store pattedyrverter eller flått blir få, eller når giftige veterinære flåttmidler brukes i stor skala.