Hinduskvett

Hinduskvett (Copsychus fulicatus) er en liten, langbeint spurvefugl som hører hjemme på det indiske subkontinentet. Voksne fugler er omtrent 15–16 cm lange og veier rundt 16–20 g. Hannene er mørke med kastanjefarget undergump og en hvit skulderflekk som delvis kan skjules når vingen er foldet, mens hunnene er langt mer ensfarget gråbrune, men deler den kastanjefargede undergumpen. Halen holdes ofte markert opp over ryggen og gir fuglen en karakteristisk holdning.

Fjærdrakten varierer geografisk. Hanner i nordlige bestander har gjerne brunere overside, mens sørlige hanner er mer ensfarget glinsende svarte. Arten ble tidligere plassert i slekten Saxicoloides, men regnes nå til Copsychus, og flere anerkjente geografiske former følger deler av denne variasjonen.

Hinduskvetten foretrekker åpne og forholdsvis tørre områder med kratt, bar bakke og gode utkikksposter. Den finnes i steinete landskap, gressmark, åpen skog, åkerkanter, landsbyer, hager og andre halvurbane miljøer.

Arten tåler store habitatendringer og kan være vanlig rundt bebyggelse og jordbruksland så lenge det finnes lav vegetasjon, åpne næringsområder og skjermede reirplasser.

Biller, maur, gresshopper og andre insekter utgjør mye av kosten, sammen med mark og andre små virvelløse dyr. Små frukter tas mer sporadisk.

Hinduskvetten tilbringer mye tid på eller nær bakken. Den beveger seg i korte hopp eller raske løp, stopper ofte for å speide og plukker bytte fra bakken eller gjør korte utfall etter det. Halen holdes ofte tydelig hevet under disse bevegelsene og i andre signaler.

Hannene synger gjerne fra synlige steiner, murer, ledninger, greiner og noen ganger bakken. Sangen varierer geografisk. En studie fra 2025 av fire geografiske former fant tydelige forskjeller i sangstrukturen gjennom India, med den østlige formen C. f. erythrurus som særlig avvikende.

Hekketiden varierer mye gjennom utbredelsesområdet og følger lokale klimaforhold framfor én fast monsunperiode. Sangen brukes både i territorieforsvar og kurtise. Detaljerte lydstudier har skilt mellom en vanlig, forholdsvis stereotyp sang som brukes tydelig i territorielle konflikter mellom hanner, og en sjeldnere og mer kompleks sangform som er nærmere knyttet til hunner og kurtise.

Reiret er en grunn skål som plasseres skjermet mellom steiner, vegetasjon, i hulrom, murer eller andre konstruksjoner, og arten bruker gjerne menneskepåvirkede miljøer. En treårig studie ved foten av Himalaya fant hekkestart fra mars. Begge kjønn deltok i reirbyggingen og senere mating av ungene, mens hunnen sto for rugingen og hannen vanligvis voktet reiret.

I denne nordlige bestanden var kullene i gjennomsnitt omkring 3,3 egg, rugingen varte nær 12 dager og ungene forlot reiret etter omtrent ytterligere 13 dager. Tallene gjelder den undersøkte nordlige bestanden; hekkebiologien varierer gjennom artens store utbredelsesområde.

Hinduskvett er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde på det indiske subkontinentet og bruker mange åpne og menneskepåvirkede miljøer.

Indiske overvåkingsdata publisert i 2025 viser ingen bred nasjonal tilbakegang som gir grunn til bevaringsbekymring. Arten er fortsatt vidt utbredt både i vernede og sterkt menneskepåvirkede landskap og har lav bevaringsprioritet i India.