Kanelkrattskvett

Kanelkrattskvett (Tychaedon quadrivirgata) er en marklevende sangfugl fra tett kratt og skogundervegetasjon i det østlige og sørøstlige Afrika. Voksne fugler er omtrent 15–16 cm lange og veier rundt 25–31 g. Det kraftig kanelfargede brystet og flankene står i kontrast til hvit buk, olivenbrun overside og et markant ansiktsmønster med hvite øyenbryns- og skjeggstriper adskilt av mørke linjer. Vingene har tydelige lyse flekker, og den mørke halen har hvite yttertegninger.

Kombinasjonen av kanelfarget underside, tydelige ansiktsstriper og mønstrede vinger gjør arten karakteristisk i store deler av utbredelsen, selv om det skjulte livet i tett vegetasjon gjør at den ofte høres før den blir sett.

Arten ble lenge plassert i slekten Cercotrichas og forekommer derfor fortsatt ofte som Cercotrichas quadrivirgata i eldre litteratur. Arten plasseres nå i den gjenopprettede slekten Tychaedon etter fylogenetiske analyser som viste at den tidligere brede Cercotrichas-slekten var parafyletisk, altså at slekten slik den da var avgrenset ikke omfattet alle etterkommerne fra en felles stamform.

To underarter anerkjennes. Den vidt utbredte nominatformen T. q. quadrivirgata finnes fra sørlige Somalia og Kenya sørover gjennom store deler av det sørøstlige Afrika, mens T. q. greenwayi er begrenset til Zanzibar og Mafiaøya utenfor Tanzania.

Kanelkrattskvett foretrekker tett vegetasjon: tørt og fuktig kratt, elvekratt, skogkanter, sandskog, kystskog og undervegetasjonen i eldre skog. Den tilbringer mye av tiden på eller nær bakken under vegetasjonen og kan være vanskelig å oppdage selv når den synger like i nærheten.

Arten er særlig avhengig av et godt utviklet busk- og feltsjikt og mye løvstrø. Kraftig rydding, hyppig brenning eller fjerning av undervegetasjon kan derfor gjøre ellers trekledde områder mindre egnet selv om de større trærne blir stående.

Dietten består hovedsakelig av insekter og andre virvelløse dyr som biller, maur, termitter, larver, gresshopper, edderkopper og små tusenbein. Små frukter tas av og til, men animalsk føde dominerer.

Kanelkrattskvett hopper og løper gjennom løvstrø og stopper opp for å vende løv til side eller snappe synlige byttedyr. Mye av næringssøket foregår under tett vegetasjon, der fuglen raskt kan bevege seg mellom åpne flekker og skjul.

Arten opptrer vanligvis alene eller i territorielle par, mens små familiegrupper kan ses etter hekkingen. Den er standfugl gjennom det meste av utbredelsen og foretar sjelden lange sesongforflytninger.

Den fyldige og varierte sangen er en av de beste måtene å finne fuglen på. Hannene synger fra lave eller middels høye sitteplasser, særlig rundt daggry, mens par bruker rop og visuelle signaler i territorielle møter. Når fuglen blir forstyrret på bakken, løper den ofte raskt inn i tett vegetasjon framfor å fly langt.

Hekketiden varierer geografisk, men i det sørlige Afrika foregår eggleggingen hovedsakelig om våren og sommeren. Reiret er en godt skjult kopp som bygges lavt i tett vegetasjon, i et trehull, i et hulrom inntil en stamme eller blant sammenfiltrede røtter og plantemateriale. Gress, blader, kvister og rottråder danner strukturen, mens finere materiale og hår brukes til å fôre reiret.

Kullet består vanligvis av to eller tre egg. Hunnen ruger i omtrent to uker, mens begge foreldrene bidrar med mating av ungene. Ungene forlater reiret ved omtrent to ukers alder og blir hos de voksne i flere uker før de blir selvstendige.

Kanelkrattskvett er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et stort utbredelsesområde i det østlige og sørøstlige Afrika, kan være lokalt vanlig i egnet kratt og skogundervegetasjon, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Avhengigheten av tett vegetasjon nær bakken gjør at omfattende rydding, hyppig brenning og fjerning av undervegetasjon kan redusere lokal habitatkvalitet.