Vestblåfugl

Vestblåfugl (Sialia mexicana) er en liten trost som lever i åpne skoglandskap i vestlige Nord-Amerika. Voksne fugler er omtrent 16–19 cm lange og veier rundt 24–31 g. Hannene har dypblå overside og strupe, med varmt kastanjeoransje bryst og flanker. Hunnene er gråere og brunere, men har fortsatt blått i vinger og hale og vanligvis et dempet oransje felt over brystet.

Arten sitter ofte oppreist på lave greiner, gjerdestolper eller andre utkikkspunkter. Kombinasjonen av rund kroppsform, kort nebb, blå vinger og hale og rustfarget bryst gjør arten karakteristisk. Der utbredelsen overlapper med østblåfugl (Sialia sialis), skilles hannene lettest på strupen: vestblåfugl har blå strupe, mens østblåfugl har rustoransje farge opp på strupen og en tydeligere hvit buk.

Vestblåfugl foretrekker åpen furu- og eikeskog, skogkanter, delvis brannpåvirket skog, beitemark og frukthager der spredte trær eller reirkasser gir hulrom og åpen mark gir gode jaktmuligheter. Arten finnes fra lavlandet og opp i fjellområder og trives særlig i landskap med utkikkspunkter, kort vegetasjon og gamle trær. I deler av fjellområdene sørvest i utbredelsen hekker den over 2 500 meter.

Den åpne strukturen er særlig viktig. Tett, lukket skog gir færre jaktmuligheter, mens tap av gamle eller døde trær med hulrom kan redusere tilgangen på reirplasser kraftig selv om næringsområdet fortsatt er godt.

Insekter og andre leddyr dominerer dietten i de varme månedene. Biller, gresshopper, larver og mange andre små byttedyr tas, mens bær og annen frukt blir stadig viktigere om høsten og vinteren, blant annet misteltein og einer.

Vestblåfugler speider vanligvis fra en lav sitteplass og slipper seg ned på bakken for å fange bytte, men tar også insekter i korte luftutfall. Om vinteren skifter de langt tydeligere over til fruktbærende trær og busker. Gode forekomster av frukt om vinteren kan påvirke om ungfugler blir værende i familiegruppen eller sprer seg tidligere.

Familiegrupper hos vestblåfugl kan holde sammen lenge etter hekkesesongen. Langtidsstudier i kystnære California viste at sønner ofte ble værende med foreldrene gjennom vinteren, mens døtre oftere spredte seg. Foreldre og avkom delte ikke bare område; familiemedlemmer viste også større toleranse overfor slektninger enn overfor ubeslektede fugler i vintergruppene.

Ungfugler sprer seg oftere når vintermaten blir knapp, mens rike territorier gjør det mer lønnsomt å utsette utflyttingen. Ved å bli hos foreldrene kan ungfugler opprettholde familiebånd og senere inngå i lokale grupper av beslektede fugler der samarbeid blir mulig.

Vintergruppene er likevel ikke konfliktfrie. Både hanner og hunner forsvarer vinterterritorier og kan opptre aggressivt mot ubeslektede individer av samme kjønn. Gruppene kombinerer dermed toleranse mellom slektninger med tydelig konkurranse om mat, plass og framtidige hekkemuligheter.

Arten er delvis trekkfugl. Noen bestander holder seg nær hekkeområdet gjennom hele året, mens andre foretar korte til middels lange forflytninger etter hekkingen. I fjellområder består mye av dette av høydetrekk, der fuglene flytter ned mot mildere daler og mer stabile vinterressurser.

Trekkstrategien varierer geografisk og mellom individer, slik at vinterbestander kan bestå av både lokale standfugler og fugler som har kommet fra høyereliggende eller nordligere hekkeområder.

Vestblåfugl kan ikke hakke ut egne reirhull og er avhengig av eksisterende hulrom i levende eller døde trær, gamle hakkespetthull og kunstige reirkasser. Et par undersøker aktuelle steder sammen, men hunnen står for nesten all reirbyggingen og bruker gress, barnåler, plantefibre, mose og hår.

Kullet består av 2–8 egg, der 4–6 er vanlig. Eggene er vanligvis blekblå og uten tegninger, men kan av og til være hvite. Hunnen står for mesteparten av rugingen, som varer omtrent 12–17 dager, mens begge foreldrene mater ungene. Ungene blir i hulrommet i rundt 18–25 dager. Ett til tre kull kan forsøkes i løpet av året der forholdene tillater det.

Noen reir får hjelp av ekstra slektninger, ofte sønner, brødre eller andre hannlige familiemedlemmer som mater ungene sammen med hekkeparet. Dette er en form for kooperativ hekking, men er ikke normalen ved alle reir. Den oppstår der forsinket spredning og langvarige familiebånd fører slektninger sammen rundt et hekkende par.

Vestblåfugl er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i vestlige Nord-Amerika og Mexico og er lokalt vanlig der åpne skoglandskap og egnede reirhulrom finnes.

Lokale bestander kan likevel begrenses av tap av åpen skog, fjerning av døde eller hule trær og konkurranse om reirhulrom. De introduserte artene stær (Sturnus vulgaris) og gråspurv (Passer domesticus) kan blant annet overta hulrom som ellers kunne vært brukt av vestblåfugl.

Vestblåfugl er sterkt avhengig av reirhulrom, og det er derfor viktig å bevare døde og gamle trær med egnede hulrom i drevet skog og kulturlandskap. Reirkasser kan kompensere der naturlige hulrom er få og har bidratt til tydelige lokale bestandsøkninger i egnede områder.

I vinmarker i California førte reirkasser til langt flere vestblåfugler, og fuglene tok mer insektbytte. Det viser hvordan bevaring av stedegne, insektspisende hullrugere kan støtte både naturmangfold og biologisk skadedyrkontroll.