Huskråke

Huskråke (Corvus splendens) er en slank, mellomstor kråke som blir omtrent 40–43 cm lang og veier rundt 245–370 g. Pannen, issen, strupen, vingene og halen er glinsende svarte, mens nakken og øvre del av brystet danner en kontrasterende gråbrun krage.

Den er spinklere enn tykknebbkråke (Corvus macrorhynchos), med smalere nebb og et forholdsvis langbeint preg. Kjønnene ser like ut, selv om hannen i gjennomsnitt er noe større. Den tette tilknytningen til mennesker er nesten like karakteristisk som fjærdrakten, og bestander som lever langt fra menneskelig aktivitet er uvanlige.

Huskråke er blant fuglene som er sterkest knyttet til mennesker i sitt naturlige utbredelsesområde. Den trives i byer, havner, landsbyer, markeder, jordbruksområder og kystnære bosetninger der matavfall, vann, trær og bygninger gir forutsigbare ressurser. Den er langt mindre typisk i store naturområder langt fra mennesker.

En studie fra Singapore publisert i 2026 undersøkte reirvalg omtrent to tiår etter et tidligere arbeid. Dagens reir var særlig knyttet til høyere trær, større greinvinkler og nærhet til bygninger, mens fordelingen av treslag som ble brukt til reir ikke hadde endret seg signifikant mellom 2001 og 2022. Resultatene viser at hvilke strukturelle og urbane egenskaper som påvirker reirplasseringen kan endre seg selv om de foretrukne treslagene i hovedsak er de samme.

Huskråke er en opportunistisk alteter. Avfall, åtsler, korn, frukt, insekter og andre virvelløse dyr blir spist, sammen med små virveldyr, egg og fugleunger. Fuglene søker mat i gater, på markeder, ved fiskeplasser og husdyrhold og andre steder der menneskelig aktivitet samler mat.

Det brede kostholdet gjør at arten kan utnytte både naturlig bytte og mat fra mennesker. Huskråker bruker lett kortvarige matkilder i grupper og undersøker ukjente gjenstander når de kan føre til mat.

Huskråker er dagaktive og gjør regelmessige daglige forflytninger mellom forutsigbare matkilder og hvile- eller hekkeområder. Den tette tilknytningen til mennesker gjør at disse bevegelsene kan endres raskt når mattilgang, forstyrrelse eller forholdene i bymiljøet endrer seg.

Huskråker er svært sosiale og høylytte. De leter etter mat alene eller i grupper, bruker et variert lydrepertoar og samles på felles overnattingsplasser som kan romme store mengder fugler. Større grupper kan mobbe rovfugler, pattedyr eller mennesker som oppfattes som en trussel.

Den sosiale organiseringen er fleksibel fremfor fast. Par holder tette bånd rundt et hekketerritorium, mens ikke-hekkende fugler og næringssøkende individer stadig går inn og ut av større grupper etter hvert som ressursene endrer seg. Individene kan dermed utnytte både sosial informasjon og midlertidige matkonsentrasjoner uten å være bundet til én permanent flokk.

Huskråker viser stor atferdsmessig fleksibilitet, men forsøkene på tallforståelse har gitt blandede resultater. En studie publisert i 2014 testet seks huskråker som skulle velge mellom ulike mengder melorm. Fuglene valgte ofte den største mengden, men bare én av de sju sammenligningene ga valg over tilfeldig nivå. Resultatene ga dermed langt svakere støtte for tallforståelse hos huskråke enn hos hyrdestær som ble testet samtidig.

Redskapsbruk gir tydeligere eksempler på fysisk problemløsning. I en observasjon fra Singapore Zoo publisert i 2025 brukte en huskråke en krokformet pinne for å hente mat den ellers ikke nådde, men først etter å ha sett en sundakråke løse oppgaven én gang; forskerne vurderte derfor sosial læring som en sannsynlig del av forklaringen. En studie publisert i 2023 beskrev fem ville huskråker ved brennende oljelamper i India, blant annet fugler som løftet ut brennende bomullsveker, slukket dem og spiste bomullen. Sammen med eldre observasjoner i fangenskap viser dette at arten kan bruke gjenstander fleksibelt når muligheten oppstår.

Hekketiden varierer geografisk, men i store deler av India er den konsentrert fra våren og inn i monsunperioden. Begge voksne bygger et stort kvistreir høyt i et tre eller av og til på en konstruksjon, og ståltråd og annet kunstig materiale kan inngå i reiret.

Kullet består vanligvis av tre til seks egg. Rugetiden er rundt 16–17 dager, og ungene blir i reiret i omtrent en måned før de blir flygedyktige. Begge foreldrene mater og forsvarer ungene, og parene kan angripe langt større fugler eller pattedyr som kommer nær reiret.

I Sør-Asia blir huskråkereir utsatt for reirparasittisme fra grønnebbkoel (Eudynamys scolopaceus). En studie fra Bangladesh registrerte parasittisme i 10,8 % av huskråkereirene i studieområdet; koelens egg kan ligne de normalt flekkete kråkeeggene tett.

Få ville fugler er like tett integrert i menneskers dagligliv som huskråka. Markeder, avfallsplasser, fiskehavner, slakteområder, husdyrhold og husholdningsavfall kan alle gi mat, mens trær langs veier og i parker gir reir- og overnattingsplasser. Dette forholdet har gjort at arten kan nå svært høye tettheter i enkelte byer.

Den samme suksessen skaper konflikter. Store nattkvarter kan gi støy og mye avføring, fuglene kan spre avfall, stjele mat og ta fjørfe, og omfattende reirpredasjon kan påvirke stedegne fugler. Avfallshåndtering påvirker huskråketall direkte fordi mindre åpent tilgjengelig mat reduserer hvor mange fugler et område kan opprettholde.

Det naturlige utbredelsesområdet har tyngdepunkt på det indiske subkontinentet og i nærliggende deler av Sør-Asia, men huskråker har gjentatte ganger fulgt med skip og etablert bestander rundt Indiahavet, på Den arabiske halvøy, i østlige og sørlige Afrika og i deler av Sørøst-Asia. Havner har vært særlig viktige inngangsporter og gjort det mulig for fuglene å krysse barrierer som ellers ville skilt bestandene.

Der huskråka er introdusert kan den plyndre reir, konkurrere med stedegne fugler, utnytte avfall og skape støy- og sanitærproblemer ved store overnattingsplasser. En oversiktsstudie publisert i 2026 av forskning fra Afrika fant betydelige økologiske og samfunnsøkonomiske virkninger og konkluderte med at dagens kontrollmetoder fortsatt ikke er tilstrekkelig effektive.

Huskråke er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er vidt utbredt både i sitt naturlige og introduserte område, men bestandstrendene innenfor det naturlige området er ikke ensartede.

State of India's Birds 2025 anslår en langsiktig nasjonal økning på omtrent 36,7 %, men en aktuell årlig tilbakegang på rundt 2,1 %. Arten er fortsatt klassifisert som lav bevaringsprioritet (Low Priority) nasjonalt.