Okerskjære

Okerskjære (Dendrocitta vagabunda) er en langhalet kråkefugl som finnes naturlig på det indiske subkontinentet og i tilgrensende deler av fastlands-Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 46–50 cm lange, og en stor del av lengden utgjøres av den trinnformede halen. Hodet og øvre bryst er svarte, kroppen varmt oker- til rødbrun, og vingene er svarte med et tydelig hvitt felt. Den lyse gråhvite halen avsluttes med en bred svart spiss.

Som mange kråkefugler er arten langt mer smidig og atferdsmessig fleksibel enn det forholdsvis kraftige utseendet antyder. Den beveger seg lett gjennom trekronene og bruker den lange halen aktivt som balanse. Gråskjære (Dendrocitta formosae) er en nært beslektet sammenligningsart lenger nord og øst, men er gråere og mangler okerskjærens varme rødbrune kropp og helt svarte hode.

Okerskjæra lever i et svært bredt spekter av trerike og halvåpne miljøer. Løvskog, kratt, sekundærskog, plantasjer, kulturlandskap med trær, hager og byparker kan alle brukes. Arten lykkes særlig godt der større trær står sammen med åpninger og produktiv frukt- eller blomstervegetasjon.

I India er arten standfugl og habitatgeneralist. Denne fleksibiliteten forklarer hvorfor den er vanlig i mange menneskepåvirkede landskap, men trær er fortsatt avgjørende til hekking, overnatting og store deler av næringssøket.

Okerskjæra er en opportunistisk alteter. Frukt og frø spises sammen med biller, larver og andre virvelløse dyr, små krypdyr og andre virveldyr, åtsler samt egg og unger fra andre fugler.

En studie publisert i 2021 fra Arakkonam i Tamil Nadu registrerte okerskjærer som hakket hull i 242 bayaveverreir i fem landsbyer for å ta egg og unger. Det brede kostholdet gjør at arten raskt kan skifte mellom sesongfrukt, insekter, virveldyrbytte og menneskeskapte matkilder.

Okerskjærer ses vanligvis i par eller små familiegrupper. De er aktive og nysgjerrige fugler med et bredt lydrepertoar av grove skratt, metalliske rop og roligere kontaktlyder. Fuglene høres derfor ofte lenge før de blir synlige inne i trekronene.

Det meste av næringssøket foregår i trær, der fuglene hopper og klatrer mellom greiner og undersøker bark, løvverk og vegetasjon på greinene. De besøker også bakken, åtsler og menneskelige matkilder. En gjennomgang av matlagring hos kråkefugler publisert i 2025 bekreftet at atferden er dokumentert hos okerskjære, men fant for lite informasjon til å avgjøre hvor regelmessig eller systematisk den er.

Evnen til å utnytte uvante muligheter kan være slående. En observasjon publisert i 2018 fra et tempel i Gujarat dokumenterte fire okerskjærer som håndterte veker fra ghee-lamper. Én av fuglene bar ut en tent oljelampe, plukket ut den brennende bomullsveken, slukket flammen ved å rykke på hodet og svelget veken. En ny observasjon publisert i 2021 fra Andhra Pradesh dokumenterte en annen fugl som spiste av en oljemettet lampeveke. Slik uvanlig atferd viser hvor raskt arten kan undersøke og lære å utnytte nye matkilder i menneskepåvirkede miljøer.

Hekketiden varierer geografisk gjennom utbredelsesområdet, men i India oppgis mars–juli som en vanlig hovedperiode. Reiret er en forholdsvis løs skål eller plattform av kvister og røtter som bygges i et tre eller tett vedvegetasjon, og begge medlemmer av paret deltar vanligvis i reiraktiviteten.

Tre til fem egg er vanlig rapportert. Begge foreldrene mater ungene etter klekking, og okerskjærer forsvarer reiret aktivt og kan mobbe potensielle rovdyr.

Okerskjære er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste. Indiske data oppdatert i 2025 anslår den nasjonale utbredelsen til omtrent 2,13 millioner km².

De samme dataene klassifiserer den nåværende årlige trenden som stabil. Langtidsestimatet er positivt, rundt 48 % økning, men usikkerheten er fortsatt for stor til å fastslå langtidstrenden sikkert. Arten tåler betydelig landskapsendring, men omfattende tap av trær og variert vegetasjon i by- og jordbrukslandskap kan fortsatt redusere habitat lokalt.