Skjære

Skjære (Pica pica) er en stor og langhalet kråkefugl som er utbredt i Europa og store deler av tempererte Asia. Voksne fugler blir omtrent 44–46 cm lange, og halen utgjør mer enn halvparten av totallengden. Hunnene veier vanligvis omkring 182–214 gram og hannene rundt 210–272 gram.

Fjærdrakten ser svart og hvit ut, men de mørke fjærene har metallisk glans i grønt, blått, fiolett og lilla i godt lys. Skuldrene, buken og store deler av innsiden av vingene er hvite. Ungfugler har kortere hale og mattere, mindre glinsende fjærdrakt.

Skjæra ble tidligere behandlet som del av et bredere Pica pica-kompleks som strakte seg lenger inn i Nord-Afrika og Øst-Asia. Moderne globale fuglelister skiller flere av disse geografisk særpregede bestandene ut som egne arter.

I dagens AviList-behandling regnes blant annet orientskjære (Pica serica) i Øst-Asia og maghrebskjære (Pica mauritanica) i nordvestlige Afrika som separate arter fra P. pica. Eldre litteratur som bruker et bredere artsbegrep for skjære kan derfor omfatte bestander som ikke lenger regnes til P. pica.

Skjæra foretrekker landskap som kombinerer åpne områder med trær, busker eller konstruksjoner til hekking og utkikk. Den er vanlig i jordbruksland, skogkanter, hekker, parker, hager, tettsteder og byer og unngår som regel vidstrakt tett skog og helt treløse områder.

Arten tilpasser seg særlig godt til oppstykkede og menneskepåvirkede landskap der kort gress, dyrket mark og veikanter gir gode næringsområder nær trær og bygninger.

Skjæra er en opportunistisk alteter. Biller og andre virvelløse dyr utgjør ofte en stor del av kostholdet, supplert med frø, frukt, korn, åtsler, matavfall, egg, reirunger og enkelte små virveldyr.

Det meste av maten tas mens skjæra går på bakken og plukker, undersøker og vender på løst materiale, men den leter også i trær, busker, veikanter og på menneskeskapte konstruksjoner. Virveldyr og reirinnhold er iøynefallende matkilder, men utgjør vanligvis bare en forholdsvis liten del av den samlede dietten.

Skjærer er dagaktive, årvåkne og svært vokale. De voksne bruker harde rop, kroppsstillinger og tydelige halebevegelser under territoriekonflikter og når de reagerer på rovdyr. Flere fugler kan gå sammen om å mobbe en katt, rovfugl eller annen mulig trussel.

Parene holder territorier i hekketiden, mens ikke-hekkende fugler beveger seg friere. Arten undersøker gjerne nye gjenstander og matkilder, og denne fleksibiliteten bidrar til at skjæra lykkes godt i byer og jordbrukslandskap.

Parene er vanligvis sosialt monogame og kan holde sammen i flere år innenfor et stabilt territorium. Etter hekkingen kan foreldrene og ungene holde sammen en periode før ungfuglene blir selvstendige.

Utenfor hekkerevirene kan ikke-hekkende fugler samles i løse grupper og på større felles overnattingsplasser. Slike samlinger er særlig tydelige utenfor hekkesesongen og gir gjentatte muligheter for sosial kontakt, varsling og informasjonsutveksling.

Skjærer viser fleksibel læring og god hukommelse og kan lagre mat for senere bruk. En studie publisert i 2011 viste også at ville skjærer kunne lære å kjenne igjen bestemte mennesker som gjentatte ganger hadde nærmet seg reirene. Fuglene reagerte aggressivt mot disse personene, men ikke mot mennesker som ikke hadde nærmet seg reirene.

Kognitive evner hos arten ble særlig kjent gjennom et speilforsøk fra 2008, der to av fem håndoppfostrede skjærer viste atferd rettet mot et farget merke som de bare kunne se ved hjelp av speilet. Forskerne tolket dette som tegn på selvgjenkjenning i speil.

En studie publisert i 2020 klarte ikke å gjenta resultatet. Fuglene reagerte forskjellig på speil og kontrollobjekter, men viste ikke konsekvent markrettet atferd foran speilet. Dokumentasjonen for speilselvgjenkjenning hos skjære er derfor fortsatt uavklart.

Begge foreldrene bygger reiret, vanligvis høyt i et tre, men også i busker, hekker, master eller andre konstruksjoner. Reiret har en solid skål av jord og fint materiale omgitt av kvister. Mange reir har et løst tak av kvister med én eller to sideinnganger, men åpne reir forekommer også.

Kullet består vanligvis av fem til sju egg, med en bredere variasjon på omtrent tre til ti. Hunnen ruger i rundt 21–22 dager, mens hannen skaffer mat. Begge foreldrene mater ungene, som forlater reiret etter omtrent 24–30 dager og fortsatt får omsorg i flere uker.

Parene får vanligvis ett kull i året. Hekkesuksessen varierer mye med mattilgang, vær, predasjon og parets erfaring. Skjæra kan bli svært gammel; europeiske ringmerkingsdata har dokumentert en fugl på 21 år og 8 måneder.

Skjæra har hatt en tydelig plass i europeisk folketro, kunst og dagligtale i århundrer. De høylytte, skravlende ropene og den påfallende atferden har lenge blitt sammenlignet med menneskelig tale og har bidratt til et rykte som en intelligent, nysgjerrig og «snakkesalig» fugl.

I Storbritannia og deler av Vest-Europa ble møter med én eller flere skjærer knyttet til varsler og telletradisjoner, der betydningen endret seg etter hvor mange fugler man så. Skjærer forekommer også gjentatte ganger i europeisk billedkunst og litteratur. Disse tradisjonene gjelder det lange europeiske forholdet til Pica pica; den positive skjæresymbolikken i Kina og Korea knytter seg i stor grad til østasiatiske skjærer som i dag behandles som egne arter.

Skjæra lever gjerne tett på mennesker og er særlig kjent fra jordbrukslandskap, forsteder og byer, der hager, veikanter, bygninger og matavfall gir både næring og hekkeplasser. Vanen med å ta egg og reirunger har samtidig gjort den upopulær hos enkelte og ført til målrettet kontroll og forfølgelse. Skjærer kan redusere hekkesuksessen lokalt, men store britiske studier har ikke funnet støtte for at arten driver den omfattende tilbakegangen hos sangfugler.

Forestillingen om at skjærer er uimotståelig tiltrukket av smykker og andre skinnende gjenstander har heller liten støtte. Et forsøk publisert i 2014 fant ingen preferanse for blanke gjenstander; både ville fugler og fugler i fangenskap ignorerte eller unngikk vanligvis ukjente objekter. Bildet av den «tyvaktige skjæra» ser derfor ut til å skyldes folketro og at mennesker lettere legger merke til de sjeldne tilfellene der en skjære undersøker en iøynefallende gjenstand.

Skjæra er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt utbredelsesområde, en svært stor bestand og en global trend som regnes som hovedsakelig stabil.

I Norge er skjæra også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter. Overvåkingsdata viste en nedgang over deler av vurderingsperioden, men Artsdatabanken vurderte at denne hovedsakelig skyldtes naturlige svingninger og at nedgangen over tre generasjoner var under terskelen for rødlisting.