Svartvingelarveeter

Svartvingelarveeter (Lalage melaschistos) er en mellomstor spurvefugl som finnes fra Himalaya gjennom deler av Sør- og Sørøst-Asia til Sør-Kina. Voksne fugler er omtrent 19,5–24 cm lange og veier rundt 35–42 g. Hannene er hovedsakelig mørkt skifergrå med svarte vinger og hale, mens hunnene er lysere og kan ha svak tverrstriping på undersiden.

Arten ligner nagalarveeter (Lalage polioptera), men svartvingelarveeter er vanligvis mørkere og har en mer gradert hale. Den forholdsvis ensfargede grå fjærdrakten kan gjøre fuglen overraskende vanskelig å oppdage mellom blader og greiner.

Svartvingelarveeteren bruker løvskog, bambus, skogkledde åser, skogkanter og andre trerike miljøer fra lavlandet og opp i åsområder. Den forekommer også i plantasjer og andre menneskepåvirkede landskap dersom det fortsatt finnes nok større trær.

Arten oppholder seg mest i midtre og øvre deler av trekronene og går sjelden ned på bakken. Et godt utviklet tresjikt er derfor viktig både for næringssøk og hekking, selv om arten tåler en del forstyrrelse og ikke er avhengig av helt urørt skog.

Kostholdet domineres av insekter og andre små leddyr, særlig sommerfugllarver, biller og lignende bytte som finnes på blader og greiner. Fuglene beveger seg rolig gjennom trekronene, plukker bytte direkte fra løvverk og bark og gjør av og til korte utfall etter insekter i lufta.

Frukt og bær inngår også i kosten, særlig når de er lett tilgjengelige. Det gir arten en viss fleksibilitet, men næringssøket er fortsatt sterkt knyttet til trekronene.

Svartvingelarveetere er ofte stille og lite iøynefallende. De beveger seg vanligvis gjennom midtre og øvre deler av trekronene alene, i par eller små grupper og kan være vanskelige å se selv når de søker næring ganske nær.

Arten slutter seg også regelmessig til blandingsflokker med blant annet mønjefugler og andre skoglevende insektetende fugler. Slike flokker gjør det mulig for flere arter å lete etter mat i samme del av skogen samtidig som flere fugler følger med på rovdyr.

Svartvingelarveeteren er delvis trekkfugl. Nordlige bestander, blant annet mange fugler som hekker i Kina og Himalaya, flytter sørover eller til lavere høyder utenom hekkesesongen, mens bestander i mildere områder kan være standfugler.

Vinterfugler forekommer lenger sør i blant annet Sentral-India, sørlige Indokina og Taiwan. I Himalaya består en del av bevegelsen først og fremst av forflytning ned fra høyere områder. Arten kan derfor være tydelig sesongbundet ett sted og til stede hele året et annet.

Hekketiden varierer geografisk, men i store deler av utbredelsen skjer hekkingen hovedsakelig fra april til juli. Reiret er en liten skål høyt på en grein, bygget av fine kvister, plantefibre og annet lett materiale. Det bindes ofte sammen med spindelvev og dekkes med lav eller mose slik at det går godt i ett med greinen.

Kullene er små, vanligvis omkring to til tre egg. Begge foreldrene deltar i omsorgen etter klekking. Ungene utvikler seg raskt i det åpne reiret og forlater det etter en forholdsvis kort reirperiode, men mates fortsatt av foreldrene en tid etterpå.

Svartvingelarveeter er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt over store deler av Asia. Den globale bestandsutviklingen regnes likevel som synkende.

Tap og forringelse av skog er den viktigste langsiktige bekymringen. Arten kan bruke plantasjer og sekundærskog, men omfattende fjerning av større trær reduserer både næringsområder og hekkeplasser. Tilstrekkelig tredekke er derfor viktig også i menneskepåvirkede landskap.