Toppmeis

Toppmeis (Lophophanes cristatus) er en liten og svært karakteristisk meis knyttet til barskog. Voksne fugler er omtrent 11,5–12,5 cm lange og veier rundt 11,5 g. Fjærdrakten er hovedsakelig gråbrun på oversiden og lys på undersiden, med svart strupeflekk og halsbånd, kraftig svart-hvitt hodemønster og den umiskjennelige spisse fjærtofsen. Kjønnene er svært like.

Toppen kan reises eller legges ned og gjør arten vanskelig å forveksle med andre norske meiser. Toppmeisen er dessuten svært stedbunden. Etablerte fugler holder seg normalt i det samme skogområdet året rundt i stedet for å foreta regelmessige sesongtrekk.

I Norge er toppmeisen særlig knyttet til eldre barskog, helst med innslag av furu og morkne løvtrær, og den unngår rene granskoger. Arten bruker også blandingsskog der det finnes nok bartrær, dødt trevirke og passende skogstruktur.

En helårsstudie fra Nord-Italia viste at toppmeis valgte både ren og blandet furuskog og forble en tydelig barskogspesialist også om vinteren, når mange andre meiser utvider habitatbruken. Jordbruksland, urbane områder og skog dominert av fremmede treslag ble unngått.

Om våren og sommeren lever toppmeisen hovedsakelig av insekter, larver og edderkopper som plukkes fra greiner, bark, nåler og kongler. Utover høsten og vinteren blir frø og annet plantemateriale viktigere.

Fuglene søker næring i store deler av trekronene og kan inngå i blandingsflokker med andre meiser og små skoglevende fugler utenom hekkesesongen.

Toppmeisen driver med spredt matlagring og gjemmer enkeltfrø og andre matbiter på mange forskjellige steder mellom bark, nåler og greiner. Lagringen er særlig intens om høsten. En sammenligning mellom bestander nær Stockholm i Sverige og Antwerpen i Belgia viste at de nordlige fuglene lagret mat oftere, selv om selve matinntaket ikke skilte seg mellom områdene. Forskjellen passer med at lagret mat har større verdi der vintrene er strengere.

Også sosial rang og alder påvirker hvor maten lagres. I en bestand i Nord-Belgia brukte ungfugler oftere utsatte ytterpartier av trærne, mens voksne fugler konsekvent lagret nærmere stammen i mer beskyttede områder. Ungfuglene måtte dermed flytte seg mer mellom lagringssteder og var mer eksponert. Hvor toppmeisen lagrer maten, avhenger dermed både av vinterklima, alder og konkurranse i vinterflokkene.

Parene er sosialt monogame. Toppmeisen skiller seg fra mange andre meiser ved at hunnen selv kan hakke ut reirhulrom i tilstrekkelig myk og morken ved. Døde stammer, råtne stubber og morkne partier i levende trær er derfor viktige selv der andre hulrom finnes. Eksisterende hull, blant annet gamle hakkespetthull, og fuglekasser kan også brukes.

Et vanlig kull består av fem til seks egg, og registrerte kull varierer fra fem til åtte egg. Hunnen ruger i omtrent 13–16 dager, mens begge foreldrene mater ungene. Ungene forlater normalt hulrommet etter rundt 20–25 dager. Arten kan få ett eller to kull i løpet av hekkesesongen.

Toppmeis er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 240 000–290 000 individer. Fra 1996 til 2019 ble den gjennomsnittlige årlige nedgangen anslått til rundt 1,9 %, men datagrunnlaget var begrenset og estimatet usikkert. Fra 2010 til 2019 var bestanden stabil.

Arten er sterkt knyttet til eldre barskog, furu og morken ved. Den kan derfor gå tilbake lokalt der skogen blir mer ensartet og slike strukturer forsvinner, selv om den fortsatt er livskraftig nasjonalt.