Strimmelparadismonark

Strimmelparadismonark (Terpsiphone viridis) er en slank monarkfugl med fjærtopp som er vidt utbredt i Afrika sør for Sahara og på den sørlige Arabiske halvøy. Kroppen er omtrent 18 cm lang og voksne fugler veier bare rundt 13–16 g, men voksne hanner får svært forlengede sentrale stjertfjær som kan legge ytterligere 10–18 cm til lengden.

Hannen har vanligvis blankt mørkt hode med knallblå øyering og nebb, rødbrune vinger og overside og lange stjertfjær. Hunnen har kortere stjert, mattere hode og som regel gråere underside. I deler av utbredelsen forekommer også slående lyse eller hvitryggede hannformer, noe som bidrar til artens store draktvariasjon.

Strimmelparadismonark varierer tydelig gjennom det enorme utbredelsesområdet, og flere underarter anerkjennes innen Terpsiphone viridis.

Noen regionale former er fortsatt taksonomisk usikre. Den østafrikanske T. v. suahelica behandles for eksempel fortsatt som underart, selv om tydelige forskjeller har ført til forslag om at den kan være en egen art. Det gjenspeiler fortsatt usikkerhet om hvor artsgrensene bør trekkes mellom enkelte geografisk differensierte bestander.

Strimmelparadismonark bruker mange typer trekledde habitater, fra tørr og fuktig skog og trekledd savanne til elvenær skog, kystskog, skogkanter, plantasjer og eldre hager. Fuglene søker vanligvis næring i vegetasjonen under det øvre kronesjiktet, der greiner gir gode utkikkspunkter og åpninger gir rom for raske luftjakter.

Arten tåler en del habitatendring så lenge et godt utviklet tre- og busksjikt finnes. Det bidrar til at den kan være vanlig i skogkledde hager og plantasjer i tillegg til mer naturlig skog og skoglandskap.

Dietten domineres av insekter og edderkopper. Fluer, biller, maur, møll, larver og andre leddyr er vanlige byttedyr.

Strimmelparadismonarken gjør smidige utfall fra en sitteplass, snur raskt mellom løvverket eller fanger flygende insekter i åpent luftrom, og plukker også bytte fra blader og greiner. Hannens lange stjertfjær er visuelt spektakulære, men hindrer ikke raske manøvrer mellom greinene, og fuglene vender ofte tilbake til samme eller nærliggende sitteplass mellom korte jaktutfall.

En uvanlig måte å finne mat på er dokumentert ved Mpala Research Centre i Laikipia i Kenya. Under en tørrperiode i mars 2022 ble fuglene flere ganger observert mens de fanget fritt flygende insekter som svermet rundt stor kudu (Tragelaphus strepsiceros) og ved én anledning rundt sørlig skriftantilope (Tragelaphus sylvaticus). Atferden ble registrert sju ganger.

Fuglene plukket ikke fastsittende flått eller andre ektoparasitter fra antilopene, men tok insekter som fløy rundt dem. Atferden ser ut til å være et opportunistisk og sjeldent tillegg til det vanlige næringssøket, ikke en regelmessig avhengighet av store pattedyr.

Bevegelsesmønsteret varierer mye mellom bestandene. Mange tropiske bestander er standfugler eller gjør bare lokale sesongforflytninger, mens fugler i store deler av det sørlige Afrika trekker innen Afrika. De kommer til sørlige hekkeområder i de varme månedene og trekker nordover etter hekkingen.

Grensen mellom standfugl og trekkfugl er ikke alltid skarp. I østlige Sør-Afrika kan enkelte fuktige kystbestander være til stede hele året, mens bestander bare relativt kort vei unna bare opptrer i deler av året. Arten omfatter dermed både standfugl- og trekkbestander gjennom utbredelsesområdet.

Hekketiden varierer geografisk og faller vanligvis i varme og fuktige perioder. Parene er territorielle under hekkingen, og hannens kurtise omfatter tydelig framvisning av de forlengede stjertfjærene sammen med vingebevegelser, kroppsstillinger og korte oppvisningsflygninger.

Begge kjønn bygger det lille og forseggjorte koppformede reiret og binder plantefibre, bark, gress og lav sammen med edderkoppsilke, vanligvis godt festet i en greinkløft på en horisontal eller skrå grein. Kullet består normalt av 2–3 egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 13 dager og mater også ungene. Ungene forlater ofte reiret etter rundt 11–14 dager og er fortsatt avhengige av de voksne en tid etter utflyging.

En studie publisert i 2025 fant at eggleggingen i Sør-Afrika forskjøv seg omtrent fem dager senere gjennom de fem tiårene fra 1950 til 1999. Endringer i nedbør er én mulig forklaring, men årsaken til forskyvningen er fortsatt usikker.

Strimmelparadismonark er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt utbredelsesområde, er fortsatt vanlig i mange egnede trekledde habitater, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Den kan bruke plantasjer og eldre hager i tillegg til naturlig skog og skoglandskap. Lokalt habitattap kan redusere bestander der tre- og busksjiktet fjernes kraftig, men ingen større trussel er kjent i hele artens utbredelsesområde.