Orientpirol

Orientpirol (Oriolus xanthornus) er en mellomstor og fargerik sangfugl som finnes i Sør- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er omtrent 23–25 cm lange og er svært karakteristiske i det meste av utbredelsesområdet: kroppen er kraftig gul, mens hodet, strupen og øvre del av brystet danner en tydelig svart hette. Vingene og de sentrale halefjærene er også i stor grad svarte, og nebbet er rødlig til rosa.

Kjønnene ligner hverandre, selv om hunner i enkelte bestander kan være noe mattere eller mer grønnlige. På det indiske subkontinentet er indiapirol (Oriolus kundoo) en mer relevant sammenligningsart enn de afrikanske svarthodepirolene: den har også en sterkt gul kropp, men mangler den komplette svarte hetten og strupen hos orientpirol.

Orientpirolen bruker en rekke trerike miljøer, inkludert løvfellende og eviggrønn skog, åpen skog, skogkanter og sekundærvegetasjon. Arten forekommer også i plantasjer, frukthager, kulturlandskap med trær, parker og store hager der et rimelig sammenhengende trekronelag gir mat og hekkeplasser.

I India er arten særlig knyttet til skog og plantasjer. Evnen til å bruke menneskepåvirkede, men fortsatt trerike landskap bidrar til at den er vanlig mange steder, samtidig som omfattende fjerning av store trær og trekronelag kan redusere habitatkvaliteten lokalt.

Kostholdet kombinerer frukt med animalsk føde. Fiken, bær og andre kjøttfulle frukter er viktige, mens larver, biller og andre insekter plukkes fra løvverk og greiner. Forholdet mellom frukt og animalsk føde varierer med sesong og lokal mattilgang, og insekter får særlig stor betydning når foreldrene mater unger.

Orientpiroler ses vanligvis alene eller i par og tilbringer mye av tiden høyt i løvverket, der selv den sterke gulfargen kan være overraskende vanskelig å oppdage. Arten avsløres ofte først av fyldige, fløytende rop og skarpere kontaktlyder fra trekronene.

Det meste av næringssøket foregår i trær. En studie publisert i 2000 fra tornekratt i Mudumalai Wildlife Sanctuary i Sør-India fant at arten hovedsakelig tok insektbytte ved å plukke fra løvverket, men også fanget insekter i lufta og søkte etter bytte på greiner. Fuglene oppsøker også fruktbærende trær og kan bevege seg mellom skog, plantasjer og trerike bosetninger når mattilgangen endrer seg.

I India er arten hovedsakelig standfugl. Under hekking blir parene mer territorielle og forsvarer området rundt reirtrærne, mens fuglene utenom denne perioden vanligvis opptrer enkeltvis eller i par uten tydelige større sosiale grupper.

Hekketiden varierer geografisk, og i India foregår mye av hekkingen fra sen vinter og gjennom monsunperioden. Reiret er en forseggjort, dyp skål av gress, fibre, blader og annet plantemateriale som henges mellom fine greiner og ofte skjules godt av løvverket.

To eller tre egg er vanlig. Hunnen står for det meste av rugingen, mens begge voksne er aktive rundt reiret og mater ungene med blant annet larver og andre små insekter.

Et feltnotat publisert i 2025 fra Sundarbans i Vest-Bengal fulgte ett par som hekket i et lite mangotre. Én fugl samlet gress, tørre blader, strå og annet plantemateriale mens den andre holdt vakt i nærheten. Tre unger klekket senere, og hunnen ble observert mens hun matet dem med larver og små insekter og fjernet avføring fra reiret.

Orientpirol er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er vidt utbredt i Sør- og Sørøst-Asia. I India regnes både den langsiktige nasjonale bestandstrenden og den nåværende årlige trenden som stabile.

Lokale leveområder kan likevel bli dårligere når store trær og sammenhengende trekroner forsvinner. Plantasjer og trerike bebygde områder kan gi alternative leveområder enkelte steder, men erstatter ikke alle skogmiljøene arten bruker.