Orientlerke

Orientlerke (Alauda gulgula) er en liten lerke fra åpne landskap i Asia, vanligvis omtrent 15–18 cm lang og rundt 20–26 g tung. Oversiden er brun og stripet, mens undersiden er lys beige til hvitaktig med mørkere striper over brystet. Arten har en kort topp som kan reises og et forholdsvis langt og spisst nebb. Fjærdrakten varierer geografisk og påvirkes tydelig av fjærslitasje.

Den ligner sanglerke (Alauda arvensis), men er vanligvis mindre og mer kompakt, med kortere vinger og stjert og et proporsjonalt lengre og smalere nebb. Orientlerke har også mindre tydelig hvitt i de ytre stjertfjærene og mangler den markante hvite bakkanten på vingen som sanglerken viser i flukt.

Orientlerke er knyttet til åpne områder. Den bruker naturlige gressmarker, kortvokste sletter, brakkmark, jordbruksland, tørre åpne områder og lokalt åpne kanter av våtmarker eller saltsletter. I India regnes den som en spesialist på åpne habitater.

Arten kan hekke godt i jordbruksland dersom nok lav vegetasjon står igjen til å skjule reirene. Beiting, maskiner, nedtråkking og gjentatt forstyrrelse kan likevel ødelegge reir på bakken selv der voksne fugler fortsatt er vanlige.

Frø og korn er en viktig del av kostholdet, særlig utenom hekketiden. Biller, larver og andre små virvelløse dyr tas også, og blir spesielt viktige når de voksne mater voksende unger.

Det meste av maten finnes på bakken. Fuglene går gjennom kort vegetasjon og åpne flekker og plukker frø eller små byttedyr fra jordoverflaten og lave planter, fremfor å lete høyt i vegetasjonen.

Orientlerker tilbringer mye tid på bakken og går eller løper gjennom kort vegetasjon. Når de blir urolige, trykker de seg ofte lavt før de til slutt tar til vingene. Den brunstripete fjærdrakten gjør hvilende fugler vanskelige å oppdage i tørt gress og på bar jord.

Hannene markerer og forsvarer territorier med lange sangflukter, der de stiger over det åpne landskapet mens de synger før de går ned igjen. Utenom hekketiden kan fuglene samles i løsere grupper der det finnes mye mat, og ved forstyrrelse flyr de ofte bare et stykke før de lander igjen i nærliggende åpent terreng.

Forflytningene varierer gjennom det store utbredelsesområdet. I India er arten hovedsakelig standfugl eller lokal trekkfugl og flytter mellom egnede åpne områder etter nedbør, jordbruksdrift og endringer i vegetasjonen. Bestander lenger nord i Sentral- og Øst-Asia trekker i større grad sørover om vinteren.

Noen bestander foretar også kortere sesong- eller høydetrekk fremfor lange trekk, slik at antallet fugler lokalt kan variere mye gjennom året.

Hekketiden varierer geografisk og henger tett sammen med lokalt klima og vegetasjon. Reiret er en grunn skål på bakken, vanligvis skjult blant kort gress eller annen lav vegetasjon.

En studie publisert i 2022 fulgte 39 reir i jordbruksland i Pakistan fra april til juli. Aktive reir inneholdt to til fire egg, med en gjennomsnittlig kullstørrelse på 3,16. Hunnene ruget alene i 11–13 dager, i gjennomsnitt 12,08 dager, mens ungeperioden i reiret varte 11–13 dager, i gjennomsnitt 12,59 dager. Begge foreldrene matet ungene.

Reirtap fra beitende husdyr, jordbruksmaskiner og mennesker, sammen med predasjon og andre ungetap, reduserte hekkesuksessen. Den samlede hekkesuksessen i studien var omtrent 60,8 %.

Orientlerke er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt i Sør-, Sentral- og Øst-Asia.

State of India’s Birds 2025 klassifiserer arten som høy bevaringsprioritet (High Priority) nasjonalt. De oppdaterte estimatene viser en langsiktig tilbakegang på omtrent 61,4 % og en aktuell årlig tilbakegang på rundt 4,3 %; begge er klassifisert som Rapid Decline. Som spesialist på åpne habitater påvirkes orientlerke av tap og intensiv drift av gressmark og brakkmark, mens beiting og jordbruksforstyrrelse også kan redusere hekkesuksessen.