Sanglerke

Sanglerke (Alauda arvensis) er en brunstripet lerke i åpne landskap over store deler av Europa og tempererte Asia. Voksne fugler er omtrent 18–19 cm lange og har et vingespenn på rundt 30–36 cm, med brede avrundede vinger, forholdsvis lang hale og en liten topp på hodet som kan reises. Den kamuflerende fjærdrakten fungerer svært godt på bar jord og i kort vegetasjon, der arten tilbringer mesteparten av tiden.

Den mindre trelerka (Lullula arborea) kan ligne, men har kortere hale, en bred lys øyenbrynstripe som møtes bak på hodet og et mer kontrastfullt svart-hvitt felt ved vingeknekken. Sanglerka virker mer langstrakt både på bakken og i flukt.

Sanglerka er avhengig av åpne landskap med lite høy vegetasjon. Den hekker på åkre, beitemark, slåtteenger, kystgrasmark, hei, sanddyner og andre treløse områder. Vegetasjonen må være høy nok til å skjule et reir på bakken, men samtidig åpen nok til at de voksne kan gå og finne mat effektivt.

I Norge er arten særlig knyttet til åpent kulturlandskap på Østlandet og langs kysten nordover til Trøndelag, med mer spredte forekomster lenger nord. En studie publisert i 2022 fra et variert jordbrukslandskap i Tyskland viste hvor raskt habitatverdien kan endre seg gjennom sesongen: når vintersådd korn ble for tett, flyttet sanglerkene hekkeforsøkene til blant annet sukkerbete og brakkareal, og nesten alle de radiomerkede fuglene fortsatte å hekke til minst 1. juli. Variasjon mellom ulike åkre og åpne partier kan dermed forlenge perioden med egnet hekkehabitat.

Kostholdet varierer mye med årstiden. Frø, korn og grønne plantedeler er viktige om høsten og vinteren, mens insekter og andre virvelløse dyr blir langt viktigere i hekketiden. Biller, sommerfugllarver, edderkopper og andre små leddyr gir protein til de voksende ungene.

En studie publisert i 2001 på 18 gårder i Sør-England fant at sanglerker om vinteren særlig valgte stubbåkre, der korn var en viktig del av dietten. Stubbåkre som ble brukt av sanglerker hadde også mer tilgjengelige frø enn ubrukte jorder. I hekketiden blir virvelløse dyr langt viktigere, og åkerkanter og andre mindre intensivt drevne partier kan gi gode næringsområder.

Hannene etablerer hekketerritorier og markerer dem med artens berømte sangflukt. Fuglen stiger bratt mens den synger og kan holde seg omkring 50–100 meter over bakken før den gradvis synker ned igjen. Den raske og nesten kontinuerlige strømmen av triller og varierte strofer kan vare i mange minutter; siden arten tilbringer mesteparten av tiden på bakken kan hannen markere seg over et åpent landskap uten behov for høye sangposter.

To studier publisert i 2008 viste at sangen også formidler hvem som hører til i nabolaget. Hanner på nærliggende territorier delte karakteristiske sekvenser av stavelser som fungerte som en lokal gruppesignatur og gjorde det mulig å skille naboer fra fremmede. Avspillingsforsøk viste samtidig at toleransen overfor naboer var sterkest midt i hekkesesongen, når territoriegrensene var stabile, men svakere under etableringen tidlig i sesongen og mot slutten når flere unge fugler var blitt selvstendige.

Utenfor hekkesesongen blir sanglerka langt mer sosial og kan danne store flokker på åkerland, strandenger og kystgrasmark. Flokklivet gjør det lettere å utnytte spredte matkilder og kan forbedre oppdagelsen av rovdyr i de åpne landskapene arten foretrekker.

Sanglerka er en delvis trekkfugl. Fugler i Vest- og Sør-Europa kan være stedbundne eller flytte korte avstander, mens nordlige og østlige bestander trekker sørover og vestover når snø og tele gjør bakken utilgjengelig. Norske hekkefugler trekker til Vest-Europa, mens et fåtall kan overvintre i Norge.

Trekket er fleksibelt og påvirkes sterkt av snødekke og kulde. Milde vintre gjør at fugler kan bli lenger nord, mens streng vinter kan utløse store kuldetrekk. Tilbakekomsten til norske hekkeområder starter tidlig om våren når bakken igjen blir tilgjengelig.

Reiret er en grunn skål på bakken, som regel lagt inntil eller inne i en tue med vegetasjon. Hunnen bygger reiret og ruger vanligvis tre eller fire egg i omtrent 12–14 dager. Begge foreldrene mater ungene, som forlater reiret før flygeevnen er fullt utviklet og fortsetter å bli matet i nærheten.

En studie publisert i 2002 av 995 reir på jordbruksland i Sør-England fant at predasjon var den vanligste årsaken til reirtap, mens tråkking og jordbruksarbeid var like viktige tapsårsaker i grasmark. Reir i kornåkre hadde omtrent dobbelt så høy sannsynlighet for å lykkes som reir i grasmark eller brakkareal. En seksårig nederlandsk studie publisert i 2015 fant samtidig at hekkesuksessen var sterkt avhengig av veksttypen: reiroverlevelsen var lavest i grasmark på grunn av hyppig slått, og unger i kornåkre hadde lavere kroppsvekt enn unger i grasmark og lusern. Tilgang til åkerkanter alene ga ikke høyere reiroverlevelse eller tyngre unger.

Sanglerke er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste, men er vurdert som nær truet på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske bestanden ble anslått til omkring 320 000 individer, med et sannsynlig intervall på 200 000–600 000, og ble forventet å gå ytterligere 15–30 % tilbake over de neste tre generasjonene. Arten var sårbar i Rødlista 2015, men nedgangen hadde flatet noe ut fram mot vurderingen i 2021.

Hovedpresset i Norge er endringer i kulturlandskapet. Mer intensiv drift, tett og rasktvoksende korn og gras, færre brakkarealer og stubbåkre, bruk av plantevernmidler, gjengroing og nedbygging kan redusere både hekkeplasser og mattilgang. Mange hekkeforsøk går også tapt til predasjon, landbruksmaskiner og beitende husdyr.

Fordi norske sanglerker overvintrer i Vest-Europa kan forhold utenfor hekkeområdene også påvirke bestanden. Den norske nedgangen inngår dessuten i en større europeisk tilbakegang knyttet til endringer i jordbrukslandskapet.