Stjertmeis

Stjertmeis (Aegithalos caudatus) er en svært liten eurasisk sangfugl med uvanlig lang stjert. Den blir omkring 13–15 cm fra nebb til stjertspiss, men veier bare rundt 7,8 g; selve stjerten er lengre enn kroppen. Voksne fugler virker lyse og dunete, med svart rygg og vinger, varierende rosa toner på skuldre og flanker og en lang svart-hvit stjert. Kjønnene er like.

Fjærdrakten varierer betydelig gjennom det enorme utbredelsesområdet. Den nordlige nominatformen A. c. caudatus har helt hvitt hode, mens mange vestlige og sørlige former har mørke striper over øynene. Til tross for navnet er stjertmeis ikke en ekte meis i familien Paridae, men tilhører den egne stjertmeisfamilien Aegithalidae.

I Norge hekker stjertmeis særlig i frodig, gjerne fuktig løv- og blandingsskog i lavlandet, ofte nær vassdrag og med et rikt busksjikt. Den bruker også kratt, skogkanter, parker og hager med tett vegetasjon.

Arten er særlig knyttet til landskap som kombinerer trær med et godt utviklet busksjikt. Denne strukturen er også viktig i hekketiden fordi det avanserte reiret gjerne skjules i tette busker, hekker eller greinvinkler.

Kostholdet består hovedsakelig av svært små virvelløse dyr, særlig insekter, insektegg og edderkopper. Litt frø kan inngå om vinteren, og fuglene besøker av og til fôringsplasser, men de er langt mer utpreget insektetende enn mange av de egentlige meisene.

Føden plukkes fra blader, knopper og fine greiner, og fuglene beveger seg nesten kontinuerlig gjennom vegetasjonen og henger ofte akrobatisk fra tynne kvister for å nå byttedyr.

Etter hekkesesongen samles familier og slektninger i samholdte flokker som streifer gjennom et felles vinterområde og holder kontakt med hyppige lokkelyder. Flokkene er ikke tilfeldige samlinger: langtidsforskning viser at slektskapsbåndene består utenfor hekkesesongen og bidrar til å skape lokale nabolag av slektninger som senere påvirker mulighetene for kooperativ hekking.

Om natten sitter fuglene tett presset sammen på en grein. Slik felles overnatting reduserer varmetap hos en fugl som veier under 10 g, og fuglene ytterst i rekken taper mer kroppsmasse gjennom natten enn de som sitter mer beskyttet i midten. Det tette sosiale systemet bidrar dermed både til temperaturregulering og til å holde slektninger samlet.

Reiret er blant de mest avanserte som bygges av europeiske spurvefugler. Begge fuglene i paret bygger en lukket, kuleformet konstruksjon av mose, plantefibre, lav og edderkoppsilke. Utsiden kamufleres med lavbiter, mens innsiden fores tett med fjær. Et ferdig reir kan inneholde godt over tusen fjær, som gir viktig isolasjon og gjør at de elastiske veggene kan utvide seg etter hvert som ungene vokser.

Stjertmeis får normalt ett kull. Et typisk kull består av seks til åtte egg som hunnen ruger i omkring 15–18 døgn. Begge foreldrene mater de nakne, hjelpeløse ungene, som vanligvis blir i reiret i omtrent 15–17 døgn og får mat også etter utflyging. Reirtap på grunn av predasjon er vanlig og er en viktig del av bakgrunnen for artens uvanlige kooperative hekkesystem.

Alle voksne fugler forsøker først å hekke som del av et par. Hvis reiret går tapt tidlig, kan paret prøve på nytt, men fugler som mislykkes senere i sesongen rekker ofte ikke et nytt kull. Noen omdirigerer da foreldreinnsatsen og blir hjelpere ved et annet aktivt reir, der de mater både unger i reiret og utflydde unger.

Hjelperne foretrekker slektninger. Eksperimenter og tre tiår med langtidsforskning viser at slik slektskapsrettet hjelp kan øke ungeproduksjonen hos beslektede par og gi hjelperne en indirekte genetisk gevinst, fordi slektningenes unger bærer mange av de samme genene. Hannene blir hjelpere oftere enn hunnene. Dette skiller systemet fra kooperativ hekking der ikke-hekkende unger ganske enkelt blir igjen hos foreldrene; hos stjertmeis har hjelperne normalt forsøkt å reprodusere selv tidligere samme sesong.

Stjertmeis er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort eurasisk utbredelsesområde og regnes ikke som globalt truet.

I Norge er stjertmeis også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Hekkebestanden ble i 2015 anslått til 48 000–80 000 individer. Det finnes ikke dekkende kvantitativ kunnskap om nyere bestandsutvikling, men tilgjengelig informasjon gir ikke tegn til en tydelig nasjonal tilbakegang.

Antallet kan svinge mye mellom år. Strenge vintre kan redusere bestanden, men langtidsstudier viser at værforhold om våren og høsten også kan ha stor betydning for overlevelsen. Arten kan samtidig hente seg raskt inn etter dårlige år fordi den har et høyt reproduksjonspotensial.