Gresshoppesanger

Gresshoppesanger (Locustella naevia) er en liten og skjultlevende sangfugl som hekker over store deler av Europa og østover til Vest- og Sentral-Asia. Den blir omtrent 12–13 cm lang og veier rundt 10–16 gram, med et gjennomsnitt nær 13 gram i britiske ringmerkingsdata.

Oversiden er olivenbrun med mørke streker, mens undersiden er lysere og vanligvis bare svakt tegnet. Den avrundede halen er varmt brun, beina rosaaktige og den lyse øyestripen svak. Kjønnene er like.

Arten oppdages ofte på lyd før den blir sett. Hannens lange, tørre og mekaniske surring minner om en gresshoppe eller fiskesnelle og kan fortsette i flere minutter om gangen.

Gresshoppesangeren deles vanligvis i fire underarter. Nominatformen L. n. naevia hekker fra Europa østover til europeisk Russland og er formen som forekommer i Norge. L. n. obscurior finnes i Kaukasusområdet, L. n. straminea fra Vest-Sibir til det vestlige Kina, og L. n. mongolica fra Kasakhstan sørover til Afghanistan og østover til det vestlige Mongolia.

Trekkmønsteret varierer mellom formene. De vestlige bestandene overvintrer hovedsakelig i Afrika, mens L. n. mongolica trekker sørover til Nord-India. Det forklarer hvorfor eldre beskrivelser kan oppgi India som en del av artens vinterutbredelse, selv om dette ikke gjelder de nordvest-europeiske fuglene.

Hekkehabitatet kombinerer tett lav vegetasjon med spredte høyere stengler eller busker. Typiske områder er fuktenger, starr- og sivområder, takrørkanter, gjengrodde grøfter, hei, bringebær- og bjørnebærkratt, unge plantasjer og skoglysninger.

Egnet vegetasjon er ofte midlertidig. Områder i tidlige gjengroingsstadier kan bli uegnede når de dreneres, slås intensivt eller utvikler seg til høyt og tett kratt, og lokale bestander kan derfor flytte seg når vegetasjonsstrukturen endrer seg.

Kostholdet består hovedsakelig av insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr, blant annet biller, fluer, sommerfugllarver og andre smådyr som lever i tett bunnvegetasjon.

Det meste av maten tas på eller nær bakken. Fuglen beveger seg metodisk gjennom tett gress, starr og lavt kratt og plukker byttedyr fra stengler, blader og bakken mens den forblir godt skjult.

Gresshoppesangeren holder seg for det meste nær bakken inne i tett vegetasjon. Den løper og kryper gjennom gress, starr og lavt kratt og forsvinner ofte inn i vegetasjonen fremfor å fly når den blir forstyrret. Selv en syngende hann kan være vanskelig å lokalisere, selv om den av og til klatrer opp på en synlig stengel eller busk.

Hannene synger både om dagen og natten, særlig kort tid etter ankomsten om våren. Den surrende sangen fungerer både som territorielt signal og for å tiltrekke en partner, og lydstyrken virker å stige og synke når fuglen vender hodet. Sangaktiviteten avtar ofte når hekkingen er i gang og kan øke igjen dersom et nytt hekkeforsøk begynner.

Arten er en nattrekkende langdistansetrekker. Europeiske fugler krysser Middelhavet og Sahara og overvintrer hovedsakelig sør for Sahara. Ringmerkingsdata knytter bestandene i Nordvest-Europa særlig til Vest-Afrika og den vestlige Sahel-sonen.

Nord-Afrika brukes hovedsakelig under trekk og som rasteområde fremfor som et viktig vinterområde. Kryssingen av Sahara krever at fuglene bygger opp tilstrekkelige energireserver før lange etapper, og tidspunkt og rute varierer mellom vår- og høsttrekket.

Parene hekker i tett, lav vegetasjon. Begge foreldrene bidrar til et skålformet reir av gress, starr, mose og blader, skjult på eller svært nær bakken. Kullet består vanligvis av fire til seks egg, med en bredere variasjon på omtrent tre til sju.

Begge foreldrene ruger i rundt 12–15 dager og mater ungene. Ungene forlater reiret etter omtrent 10–13 dager, før de er i stand til langvarig flukt, og holder seg skjult i nærheten mens de fortsatt får mat. Et par kan få to kull i en gunstig hekkesesong. Britiske ringmerkingsdata viser at arten vanligvis begynner å hekke ved ett års alder; den eldste ringmerkede fuglen i BTO-materialet ble 5 år og 16 dager.

Gresshoppesangeren er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, selv om den samlede bestandstrenden er synkende. Den europeiske hekkebestanden er anslått til omtrent 638 000–1,13 millioner par, med betydelig regional variasjon.

I Norge er arten klassifisert som nær truet på Norsk rødliste for arter. Det underliggende kriteriet for den lille bestanden tilsvarte sårbar, men kategorien ble nedgradert fordi større bestander finnes i naboland og innvandring kan redusere utdøingsrisikoen. Den norske hekkebestanden ble anslått til omtrent 400–500 individer i 2015, med tyngdepunkt på Jæren og mindre forekomster ellers i Sør-Norge.

Tap av den åpne og strukturelt varierte vegetasjonen som brukes til hekking er den viktigste lokale utfordringen. Drenering av våtmarker, intensiv slått, lite egnet beiting og fjerning av mosaikker med grovt gress og kratt kan fjerne territorier, mens naturlig gjengroing kan gjøre vegetasjonen på tidligere lokaliteter for høy og tett.

Som langdistansetrekker er arten også avhengig av gode forhold langs trekkrutene og i de afrikanske vinterområdene. Tørke, habitatendringer og tap av egnede rasteområder kan derfor påvirke hekkebestander langt fra selve hekkeområdene.