Tornsanger

Tornsanger (Curruca communis) er en liten og aktiv sanger knyttet til kratt og åpne landskap. Hannen har grått hode, tydelig hvit strupe, varmt kastanjebrunt felt på vingene og svakt rosa-beige bryst, mens hunner og ungfugler er brunere og mindre kontrastfulle. Arten er omtrent 12,5–14 cm lang og veier rundt 14 g.

Møller (Curruca curruca) kan ligne, men er vanligvis gråere og mer kompakt, med tydeligere mørk maske gjennom øyet og langt mindre varmt rødbrunt i vingene. Sang er også nyttig: tornsangeren har en kort, skrapende og variert strofe.

I Norge hekker tornsangeren hovedsakelig i lavlandet nord til Helgeland og mer spredt videre nordover. Den foretrekker åpne og tørre områder med tett, lav buskvegetasjon og høyvokste urter, blant annet kulturlandskap, skogkanter, gjengroingsmark, veikanter og kystkratt.

En studie publisert i 2001 fra jordbrukslandskap i England fant at territorielle tornsangere foretrakk brede, urterike kantsoner og lave hekker. Kombinasjonen av tett lav vegetasjon og mer åpne partier gir skjulte reirplasser samtidig som fuglene beholder tilgang til gode næringsområder. Ensartet hard klipping av hekker og kratt kan derfor gi dårlig habitat selv om området fortsatt ser «grønt» ut.

I hekketiden lever tornsangeren hovedsakelig av insekter og andre små virvelløse dyr som plukkes fra blader, stengler og busker eller fanges i korte utfall i lufta. Larver, biller, fluer, edderkopper og andre leddyr er viktige både for voksne fugler og ungene.

Fra sensommeren blir bær og annen frukt stadig viktigere. Fruktsukker gir rask energi til fettlagring før lange trekkflygninger. En studie publisert i 2001 fra jordbrukslandskap i Senegambia fant tornsangere særlig knyttet til Guiera senegalensis, buskarten som også hadde mest larver og edderkopper i studien, noe som viser hvor sterkt tilgangen på vinterføde kan være knyttet til bestemte busker.

Tornsangeren tilbringer mye av tiden i lavt kratt, bringebær- og bjørnebærvegetasjon og høye urter og kan være nokså skjult når den ikke synger. Hannene blir langt mer synlige når de synger fra åpne busktopper eller stiger i en kort, rykkvis sangflukt over vegetasjonen.

Sangen brukes både til å tiltrekke en partner og til å forsvare territoriet. En studie publisert i 2000 fant at parede hanner sang langt mindre enn uparede hanner, mens territorielle hanner også brukte sang i møte med rivaler. Utenom hekketiden er arten langt mindre iøynefallende og opptrer oftest alene eller i løse ansamlinger under trekket.

Tornsangeren er en langdistansetrekker mellom Europa og Afrika sør for Sahara. Norske fugler forlater hekkeområdene fra sensommeren og trekker sørover over Middelhavet og Sahara. En lysloggerstudie publisert i 2022 fulgte seks tornsangere fra et vinterområde i sentrale Nigeria. De hekket spredt i Sentral- og Øst-Europa, i gjennomsnitt omtrent 5 150 km unna. Fem fugler med komplette data brukte først et ikke-hekkende område i Sahel i rundt to måneder før de fortsatte videre sørover til sentrale Nigeria.

Forholdene i Sahel kan ha stor betydning for overlevelsen. Den britiske hekkebestanden falt med rundt 70 % mellom 1968 og 1969 etter alvorlig tørke i vinterområdene i Vest-Afrika. Senere analyser har fortsatt å finne sammenhenger mellom afrikansk nedbør, overlevelse og bestandsendringer. Forhold under trekk og vinter kan derfor være minst like viktige for langsiktig bestandsutvikling som habitatet i hekkeområdene.

Hannene kommer tidlig og bruker sang og korte sangflukter både rundt territoriet og til å tiltrekke en partner. Sangaktiviteten avtar vanligvis etter pardannelse. Reiret er en lett skål som skjules lavt i tett vegetasjon, ofte blant bringebær, bjørnebær, tornebusker, nesler eller høye urter. Fire til fem egg er vanlig.

Begge kjønn ruger i omtrent 12 dager og mater ungene. Ungene forlater vanligvis reiret etter rundt 12–14 dager og fortsetter å være avhengige av de voksne en periode etterpå. Ett eller to hekkeforsøk kan gjennomføres i løpet av en sesong.

Tornsanger er klassifisert som livskraftig globalt på IUCNs rødliste og som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til omtrent 150 000–250 000 individer og ble da vurdert som økende. Arten er vanlig i egnede krattlandskap i Sør- og Midt-Norge, men blir mer sparsom nord for Helgeland.

Bestandsstørrelsen kan likevel svinge kraftig fordi tornsangeren er avhengig av leveområder gjennom hele trekksystemet. Langsiktig bestandsutvikling avhenger derfor både av krattrike hekkeområder og av egnede raste- og vinterområder i Afrika.