Gjerdesmett

Gjerdesmett (Troglodytes troglodytes) er en av Norges aller minste fugler, men størrelsen står i sterk kontrast til den kraftige og komplekse sangen. Voksne fugler er omtrent 9–10,5 cm lange og veier rundt 9,9 g i gjennomsnitt. Kroppen er kompakt og varmt brun, med fine mørke tverrbånd på vinger, flanker og hale, en lys øyenbrynsstripe og et tynt, svakt nedoverbøyd nebb. Den svært korte halen holdes ofte nesten loddrett.

Kjønnene er like. Smettfamilien er ellers nesten helt amerikansk, noe som gjør gjerdesmetten særpreget som det eneste familiemedlemmet som er naturlig vidt utbredt gjennom Europa, Nord-Afrika og tempererte deler av Asia.

I Norge finnes gjerdesmetten i mange typer skog, men fuktige områder med vindfall, steinurer og rasmark er særlig gode miljøer. Arten bruker også kratt, hekker, bekkekanter, hager og andre steder med tett bunnvegetasjon og mange små hulrom og skjul.

Tett vegetasjon er viktig gjennom hele året, men særlig om vinteren når sprekker, rotvelt og skjermede partier gir ly mot vind og kulde. Arten kan også leve tett på mennesker dersom hager og bebyggelse fortsatt har nok vegetasjon og små skjulesteder.

Føden består hovedsakelig av insekter, edderkopper og andre små virvelløse dyr. Gjerdesmetten søker næring ved å bevege seg raskt gjennom vegetasjonen og langs bakken og undersøker bark, løvstrø, mose, hulrom og smale sprekker.

Den lille størrelsen gir tilgang til steder mange større insektetere ikke når. Samtidig er arten avhengig av animalsk føde gjennom vinteren, slik at langvarig frost og snø kan gjøre maten vanskelig tilgjengelig.

Gjerdesmetten er energisk og sky og tilbringer mye tid nær bakken, der den smetter gjennom røtter, falne greiner og tett vegetasjon. Den eksplosive sangen og de skarpe lokkelydene avslører ofte en fugl som ellers er vanskelig å få øye på, og hannene bruker sangen aktivt i territoriell markering.

Vinterens sosiale atferd skiller seg fra den sterkt territorielle hekkesesongen. Fugler kan bruke skjermede hulrom og reirlignende strukturer som nattlige hvileplasser, og flere individer kan dele samme sted. Slik felles overnatting kan redusere varmetapet gjennom kalde netter, noe som er viktig for en liten fugl med begrensede energireserver.

De fleste gjerdesmetter som hekker i Norge trekker til Vest-Europa om høsten, men mange blir også igjen gjennom vinteren, særlig i milde kyststrøk. Lenger sør i Europa er arten i større grad standfugl.

Også fugler som blir i Norge kan flytte seg lokalt til skjermede dalfører, kystområder og andre steder der tett vegetasjon gir ly og maten fortsatt er tilgjengelig. Fordi gjerdesmetten lever av små virvelløse dyr gjennom hele året, kan langvarig frost og snø påvirke både bevegelser og overlevelse.

Gjerdesmetten har et uvanlig komplekst hekkesystem. En territoriell hann bygger flere kuleformede visningsreir på ulike steder i territoriet. Hunnene undersøker disse reirene når de velger både hekkested og partner. Eksperimentelle studier viser at antallet reir påvirker hunnens partnervalg, mens innsatsen i reirbyggingen gjenspeiler hannens kondisjon mer enn alder. I undersøkte bestander kan paringssystemet være tydelig polygynisk, og de mest attraktive hannene kan få flere hunner.

Når et reir er valgt, fullfører hunnen det og kler innsiden med fjær og annet mykt materiale. Reirplassene varierer mye og kan ligge i rotvelt, skråninger, tett vegetasjon, trehull, steinsprekker og åpninger i murer eller bygninger. Et vanlig kull består av fem til seks egg. Hunnen ruger i omtrent 16–18 dager, og ungene blir normalt i reiret rundt 15–18 dager etter klekking. To kull er vanlig der forholdene tillater det.

Gjerdesmett er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er arten også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til 0,7–1,4 millioner individer og beskrives som naturlig fluktuerende. Arten er svært følsom for kalde vintre, men bestanden økte gjennom 1996–2019 og kraftig fra 2010 til 2019. Trekktellinger ved Lista og Jomfruland viste samme utvikling.

Forskning fra Storbritannia viser at vinterfølsomheten varierer geografisk: bestander i kaldere områder tåler flere frostdager før bestandene faller, og fuglene er i gjennomsnitt noe tyngre der vintrene er strengere. Bestander i kalde områder ser dermed ut til å være bedre tilpasset streng vinterkulde enn bestander fra mildere klima.