Tykknebblomsterfugl

Tykknebblomsterfugl (Pachyglossa agilis) er en svært liten blomsterfugl med stor utbredelse i Sør- og Sørøst-Asia. Voksne fugler er omkring 9–11 cm lange og veier rundt 8–9 g. Fuglene i den indiske nominatformen er gråbrune til olivengrønne på oversiden og lyse med diffuse striper under, med kort hale, rødlig iris og et påfallende kraftig, mørkt nebb. Kjønnene er svært like.

I India kan arten særlig forveksles med bleknebblomsterfugl (Dicaeum erythrorhynchos). Denne er vanligvis mindre og mer ensfarget og har et tydelig lyst, kjøttfarget nebb, mens tykknebblomsterfuglen har kraftigere mørkt nebb og mer markert striping på undersiden.

Arten var lenge kjent som Dicaeum agile. Molekylære studier viste at den tradisjonelle slekten Dicaeum ikke utgjorde én naturlig slektslinje, og dagens AviList-behandling plasserer arten i den gjenopprettede slekten Pachyglossa som Pachyglossa agilis.

Artsgrensene har også endret seg. Former som enkelte autoriteter tidligere skilte ut som brunstripeblomsterfugl, inngår nå i det bredere tykknebblomsterfugl-komplekset. Dagens art strekker seg derfor lenger gjennom Sørøst-Asia og Filippinene enn i mange eldre felthåndbøker. Eldre IUCN-, BirdLife- og forskningskilder kan dermed bruke både det tidligere slektsnavnet Dicaeum og en noe snevrere artsavgrensning.

Tykknebblomsterfugl bruker mange typer trekledde miljøer, blant annet løvskog og eviggrønn skog, skogkanter, plantasjer, frukthager og godt bevokste hager. Arten er stedbunden i store deler av utbredelsen og finnes ofte der fruktbærende trær eller misteltein forekommer rikelig.

I India er arten tydelig knyttet til skog og plantasjer fremfor å være en habitatgeneralist. Den kan bruke menneskepåvirkede, trekledde landskap, men er fortsatt avhengig av tilstrekkelig tredekke og jevn tilgang på fruktende og blomstrende planter.

Frukt og bær utgjør hoveddelen av kostholdet, og mistelteinfrukter er særlig viktige. Arten tar også nektar, edderkopper og andre små leddyr. Det kraftige nebbet egner seg godt til å håndtere frukt og er et av de tydeligste strukturelle kjennetegnene mot mindre blomsterfugler med finere nebb.

Fuglene søker aktivt etter mat i trekroner og ytterst i løvverket og flytter seg raskt mellom fruktbærende og blomstrende trær. Animalsk føde ser først og fremst ut til å supplere det tydelig fruktdominerte kostholdet.

Blomsterfugler og misteltein har et uvanlig tett økologisk forhold, og tykknebblomsterfuglen har en særpreget måte å håndtere de klebrige fruktene på. I stedet for alltid å svelge hele frukten og senere skille ut frøet gjennom fordøyelsen, kan den presse ut eller fjerne frøet mens den spiser og tørke det av på en grein. Frøet er dekket av viscin, et klebrig stoff som gjør at det fester seg direkte til en mulig vertsgrein.

Denne atferden kan spre misteltein lokalt innenfor og mellom nabotrær. Andre fruktetende fugler kan frakte svelgede mistelteinfrø lenger før de avsettes, slik at forskjellige frøspredere virker på ulike avstander. Trær med misteltein kan dermed både være viktige matplasser for blomsterfuglene og utgangspunkt for nye mistelteinplanter.

Hekketiden varierer gjennom det store utbredelsesområdet. I Sør-India ligger hovedperioden fra vinter til tidlig vår, mens hekking er registrert lenger ut i første halvdel av året andre steder. Reiret er en liten hengende pose eller oval pung som festes til en tynn grein og veves av fine plantefibre og spindelvev. Formen kan minne om et sammenrullet tørt blad og gjør reiret overraskende vanskelig å oppdage selv når det henger relativt åpent.

Begge kjønn kan delta i reirbyggingen. Et normalt kull består av omkring tre egg, med to til fire registrert. Rugingen varer rundt 13 dager, og ungene forlater reiret omtrent 18 dager senere, selv om detaljert hekkeforskning på arten fortsatt er begrenset sammenlignet med mange bedre studerte spurvefugler. Begge foreldrene mater ungene i reiret og fortsetter å mate dem etter utflyging.

Tykknebblomsterfugl er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Den publiserte vurderingen er eldre enn den nyeste taksonomiske behandlingen og ble publisert under det tidligere navnet Dicaeum agile, slik at artsavgrensningen ikke samsvarer helt med dagens bredere AviList-konsept.

I India står arten fortsatt i kategorien høy bevaringsprioritet som ble satt i 2023. Oppdaterte estimater publisert i 2025 viser en langsiktig nasjonal nedgang på omtrent 57 % og en nyere årlig nedgang på rundt 3,1 %; selve prioriterings- og trendkategoriene ble ikke beregnet på nytt i 2025-oppdateringen. De indiske resultatene gjelder den eldre Dicaeum agile-behandlingen og ikke hele den bredere arten som nå anerkjennes av AviList.