Purpursolfugl

Purpursolfugl (Cinnyris asiaticus) er en liten solfugl som er vidt utbredt i Sør-Asia og deler av Sørøst- og Vest-Asia. Voksne fugler er omkring 10–11 cm lange og veier rundt 8 g. Hunnene er olivenbrune på oversiden og gule under, mens hannene skifter svært mye i utseende gjennom året. I full hekkedrakt kan en hann se nesten svart ut i skyggen, men i direkte lys kommer kraftig blå, fiolett og purpurfarget irisering fram, med rødbrune toner på brystet. Utenfor hekkesesongen blir hannen langt mer hunnlik, men beholder en mørk stripe nedover undersiden.

I India kan arten forveksles med langnebbsolfugl (Cinnyris lotenius), som er større og har et tydelig lengre og kraftigere nedoverbøyd nebb. Purpursolfuglens kortere nebb og mer kompakte kroppsform er nyttige kjennetegn der artene forekommer sammen.

Hannens hekkedrakt er et av artens mest karakteristiske trekk. Fargene endrer seg tydelig med lys og synsvinkel fordi mye av den blåfiolette glansen er strukturell og ikke bare skyldes pigmenter. En mikroskopistudie fra 2016 fant lag av keratin med stavformede melanosomer i fjærene. Fjær med ulike farger hadde også forskjellige blandinger av metallelementer, men hvilken betydning disse har for fargene er fortsatt uklart.

Etter hekkesesongen myter hannen til en mer anonym eklipsedrakt dominert av oliven, gult og brunt, før den blanke hekkedrakten bygges opp igjen. Det gjør at samme hann kan se nesten ut som to forskjellige fugler til ulike tider av året.

Purpursolfugl finnes i åpen skog, kratt, hager, kulturlandskap og skogkanter og tilpasser seg godt til tettsteder og landsbyer med mange blomstrende planter. Arten er ikke bundet til én bestemt vegetasjonstype og kan være vanlig også i sterkt menneskepåvirkede områder dersom det finnes nok nektarplanter og insektbytte.

Lokal tetthet følger ofte blomstringen. Fuglene kan flytte seg korte avstander mellom hager, kratt og skogkanter etter hvert som ulike planter kommer i blomst, noe som bidrar til at arten klarer seg godt i sesongmessig skiftende sørasiatiske landskap.

Nektar utgjør kjernen i kostholdet og tas ved hjelp av det lange, nedoverbøyde nebbet og en spesialisert tunge. Purpursolfugler tar ofte nektar mens de sitter, men kan også stå kortvarig stille i lufta foran blomster. De er likevel ikke avhengige av vedvarende hovring slik kolibrier er.

Insekter og edderkopper gir viktig protein og blir særlig viktige når ungene mates. Kombinasjonen av nektar og animalsk føde gjør at arten kan utnytte både blomstrende planter og små leddyr i mange forskjellige miljøer.

Tidspunktet for hekking varierer gjennom det store utbredelsesområdet og kan følge lokale regnperioder og blomstring. Hunnen bygger det karakteristiske hengende, pungformede reiret av fine plantefibre, gress, bark og spindelvev, og kan også bruke papir, tråd og annet tilgjengelig materiale nær bebyggelse. Reiret henges fra en tynn grein, ledning eller lignende feste og har en åpning på siden.

Kullene er små og består vanligvis av to eller tre egg. Hunnen ruger i omtrent to uker, mens begge foreldrene mater ungene etter klekking. Hannen forsvarer reirområdet og bruker flagrende vingebevegelser og sang i kurtisen.

Purpursolfugl er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde og utnytter hager, jordbruksland og andre menneskepåvirkede miljøer i tillegg til mer naturlig vegetasjon.

Indiske overvåkingsdata publisert i 2025 viser en nasjonal langtidsøkning på omtrent 110 %. Det nyere årlige estimatet er rundt +3,0 %, men korttidstrenden er klassifisert som usikker. Arten har fortsatt lav bevaringsprioritet og et svært stort utbredelsesområde i India.