Blåastrild

Blåastrild (Uraeginthus angolensis) er en liten astrild som finnes i østlige og sørlige Afrika, vestover gjennom Zambia og Angola til deler av Sentral-Afrika. Voksne fugler blir omtrent 12–13 cm lange og veier 8–13 gram.

Ansiktet, strupen, brystet, flankene og halen er pudderblå, i kontrast til en gråbrun overside og en lys gråbrun nedre buk. Hannene har som regel en mer utbredt og intens blåfarge enn hunnene, mens ungfugler er langt mattere og brunere, med blåfargen hovedsakelig begrenset til ansiktet, deler av brystet og halen.

Der utbredelsene møtes, kan blåastrild forveksles med rødkinnastrild (Uraeginthus bengalus). Voksne hanner hos sistnevnte har en iøynefallende rød kinnflekk og rosaaktig nebb; hunnene mangler den røde kinnflekken og kan være vanskeligere å skille.

Blåastrilden foretrekker fuktig til halvtørr savanne, gressland og åpent skoglandskap, særlig der det finnes rikelig med busker og frøbærende gress. Den bruker også skogkanter, hager og dyrkede områder der nok naturlig vegetasjon er bevart.

Gressfrø og andre små frø utgjør hoveddelen av kosten. Termitter, sommerfugllarver og andre små virvelløse dyr blir også spist, særlig under hekkingen.

Blåastrilden søker mat både på bakken og direkte fra gressets frøstander, klamrer seg til strå for å plukke frø og går ned i åpne partier for å samle frø som har falt. Små virvelløse dyr plukkes fra vegetasjonen eller bakken og blir viktigere når de voksne mater unger.

Blåastrilden er tydelig sosial og opptrer ofte i små flokker. En studie publisert i 2011 fant typiske grupper på omtrent 8–40 fugler, med grupper rundt 20 særlig vanlige.

Parene er sosialt monogame og beholder mye av flokkatferden også under hekkingen. I stedet for å forsvare store, eksklusive territorier kan hekkende par være løst fordelt i små kolonilignende grupper, samtidig som små flokker fortsatt søker mat sammen.

Begge kjønn bygger et ovalt gressreir med en kort sideinngang, vanligvis skjult i bladverket i en busk eller et lite tre og foret med fjær. Reir plasseres ofte nær aktive vepsebol. Hvorfor dette skjer, er uklart. Én foreslått forklaring er at et aktivt vepsebol kan tyde på at aggressive trelevende maur mangler i akkurat dette treet; det finnes ikke direkte bevis for at vepsene selv beskytter blåastrildens reir mot rovdyr.

Blåastrilden kan også ta i bruk gamle reir etter andre fugler, blant annet skarlagenbrystsolfugl, brillevever og svartbrystprinia, og kan bygge en ny konstruksjon oppå det gamle reiret.

Blåastrilden kan hekke gjennom store deler av året når forholdene er gode, og hekkingen følger ofte perioder med mye regn. I det sørlige Afrika ligger toppen i eggleggingen gjerne rundt januar. Kullet består av to til sju egg, og begge foreldrene deler på rugingen i omtrent 11–12 dager.

Begge foreldrene mater ungene med grønne gressfrø, termitter og andre små virvelløse dyr. Ungene forlater reiret etter omtrent 17–21 dager, kan i stor grad klare seg selv omtrent en uke senere og blir helt uavhengige etter rundt ytterligere én uke.

Blåastrilden er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vanlig over et stort utbredelsesområde og forekommer både i naturlige og moderat menneskepåvirkede habitater.

Det er ikke kjent noen stor trussel som påvirker hele bestanden, selv om lokale bestander kan påvirkes av habitatforringelse og endringer i vegetasjonsstrukturen.