Bronsemannikin

Bronsemannikin (Spermestes cucullata) er en svært liten astrild som er vidt utbredt i Afrika sør for Sahara. Voksne fugler er omtrent 9–10 cm lange og veier rundt 7,7–11,8 g. Kjønnene ser like ut: hodet, strupen og øvre bryst er mørkebrunt til svartaktig, ryggen og vingene er brune, mens undersiden i stor grad er hvit med mørkere tverrstriper langs flankene. En liten metallisk grønnbronsefarget flekk på skulderen kan være synlig i godt lys. Ungfugler er langt mindre kontrastrike og har en mer ensartet gulbrun fjærdrakt.

Der arten forekommer sammen med den større finkemannikin (Spermestes fringilloides), er bronsemannikin mindre og mer kortnebbet og har en tverrstripet overgump framfor finkemannikinens renere svart-hvite mønster. Eldre litteratur plasserte ofte arten i slekten Lonchura som Lonchura cucullata; i dag regnes den til Spermestes.

Bronsemannikin foretrekker gressrike områder med spredte busker eller trær, blant annet fuktig savanne, skog- og krattkanter, dyrket mark og hager. Arten bruker gjerne forstyrrede og menneskepåvirkede landskap så lenge det finnes gressfrø, skjul og drikkevann.

Vann er en viktig del av den daglige habitatbruken. Flokker besøker ofte drikkesteder, særlig mot kvelden før de trekker inn i tett vegetasjon eller andre skjermede steder for å overnatte.

Dietten domineres av gressfrø og andre små frø og korn. Arten tar også noe insektføde, særlig når unger mates. Hager, jordbruksområder og fuglebrett kan supplere de naturlige frøkildene.

Bronsemannikin plukker frø både direkte fra frøstander og fra bakken. Det korte og kraftige nebbet er godt egnet til å håndtere små harde frø, og fuglene veksler lett mellom stående frøbærende gress og frø som har falt ned på åpne partier.

Bronsemannikin er svært sosial og observeres vanligvis i små, aktive flokker, tidvis sammen med andre astrilder. Flokkmedlemmene søker næring, drikker og overnatter tett sammen og holder kontakt med hyppige, lyse kontaktlyder.

En studie publisert i 2009 fra Durban i Sør-Afrika viste at alarmropene varierer med størrelsen på rovdyret, og at kjente flokkmedlemmer reagerer mer effektivt på hverandres signaler enn fugler som er satt sammen i ukjente grupper. Kjennskap mellom flokkmedlemmene har dermed tydelig betydning for hvor effektivt gruppen kommuniserer om fare.

Om vinteren kan flokker på opptil rundt 30 fugler krype tett sammen i felles overnattingsreir. En studie publisert i 2002 viste at fuglene klynget seg sammen når de ble utsatt for kulde, og at dominante individer oftere fikk plass sentralt i gruppen. Den tette kroppskontakten reduserer varmetapet og gir særlig små fugler en fordel på kalde netter.

Hekketiden varierer gjennom det store utbredelsesområdet og er generelt knyttet til nedbør og mattilgang; i det sørlige Afrika kan hekkingen strekke seg omtrent fra august til mai. Hannen samler reirmateriale, mens hunnen gjør det meste av selve byggingen. Reiret blir en uregelmessig kule av gress og andre plantefibre og plasseres vanligvis i en busk, et tre eller en egnet menneskeskapt konstruksjon.

Kullet består av to til åtte egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 12–16 dager, og begge mater ungene. Ungene forlater reiret etter rundt 15–21 dager og er fortsatt avhengige av de voksne i flere uker. Familiemedlemmer kan fortsette å holde tett sammen etter utflygingen, noe som passer godt med artens sterkt sosiale levevis.

Bronsemannikin har etablert bestander utenfor sitt naturlige utbredelsesområde etter introduksjoner og rømninger. En lenge etablert bestand finnes på Puerto Rico, mens en nyere bestand i Cape Town i Sør-Afrika ser ut til å ha oppstått rundt Rondebosch omkring 2015 og deretter spredt seg gjennom nærliggende sørlige bydeler. Dette viser hvor lett en liten, sosial frøeter kan etablere seg der gressfrø, vann og tett hagevegetasjon er lett tilgjengelig.

Bronsemannikin er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde i Afrika sør for Sahara, er vanlig i mange regioner og bruker gjerne hager, jordbruksområder og andre menneskepåvirkede habitater.

Den brede dietten av små frø og evnen til å leve tett på mennesker gjør arten robust i mange landskap. Lokale bestander kan likevel variere med nedbør, frøtilgang og tilgang på vann, særlig i sesongmessig tørre deler av utbredelsesområdet.