Indiasølvnebb

Indiasølvnebb (Euodice malabarica), også kjent som hvitstrupemunia, er en liten astrild som blir omtrent 11–11,5 cm lang og veier rundt 10–14 g. Det kraftige sølvgrå nebbet står i kontrast til varmt buffbrun overside, lys underside og overgump, mørke vinger og en spiss svart stjert.

Kjønnene ser like ut. Ungfugler er mattere og brunere på undersiden og har kortere stjert. Den lyse overgumpen og strupen, den spisse mørke stjerten og det kraftige lyse nebbet gjør arten forholdsvis lett å kjenne igjen i store deler av utbredelsen.

Indiasølvnebb trives i tørre åpne landskap, kratt, halvørken, gressmark, brakkmark og jordbruksområder. Den bruker også landsbyer, hager og andre lett bebygde områder der det finnes frøbærende gress, vann og tette busker.

Arten er først og fremst knyttet til åpne lavlandsområder fremfor tett skog. Den utnytter gjerne jordbruks- og bynære landskap der det fortsatt finnes egnet vegetasjon til næringssøk og hekking.

Frø fra gress og korn fra kulturplanter utgjør det meste av kostholdet. Fuglene søker mat på bakken, klatrer på gresstrå for å nå frøstander og samles gjerne der korn eller andre frø finnes i større mengder.

Små insekter tas også, særlig når ungene mates, og nektar brukes av og til. Det kraftige kjegleformede nebbet er godt egnet til å åpne og avskalle små frø.

Indiasølvnebb er svært sosial og opptrer vanligvis i par eller flokker, noen ganger med flere titalls fugler. Flokkmedlemmene holder kontakt med lave kvitrende lyder mens de leter etter mat og samles ofte ved vann.

De fleste bestandene er standfugler, men lokale og sesongmessige forflytninger forekommer når frø eller vann blir knappere. Utenom hekketiden kan gamle reir brukes som felles soveplasser.

Hekketiden varierer mye mellom områder: i Sør-India hekker arten ofte om vinteren, mens nordlige bestander hovedsakelig hekker etter sommeren. Begge voksne bygger et løst kuleformet gressreir med sideinngang, vanligvis i en tornebusk, et tre eller på en menneskeskapt konstruksjon. Forlatte vevde reir fra andre fugler, særlig vevere, kan også brukes.

Kullet består vanligvis av fire til åtte hvite egg, og begge foreldrene ruger i omtrent elleve dager før de mater ungene etter klekking. En studie publisert i 1983 dokumenterte intraspesifikk reirparasittisme, der hunner la egg i reir som tilhørte andre indiasølvnebbpar. Studien foreslo at konkurranse om egnede forlatte veverreir kan bidra til å forklare denne atferden.

Rømte og utsatte burfugler har etablert bestander utenfor det naturlige utbredelsesområdet flere steder i verden. I deler av Midtøsten er det vanskelig å trekke en skarp grense mellom naturlig spredning og bestander som helt eller delvis skyldes mennesker.

En studie publisert i 2025 dokumenterte den første sikre hekkingen i Italia ved Sanremo. En nylig utflydd ungfugl ble registrert der i oktober 2023, og i oktober 2024 ble to voksne og to nylig utflydde ungfugler sett på samme sted. De økologiske virkningene av introduserte bestander er fortsatt dårlig dokumentert og vil trolig variere mellom regioner.

Indiasølvnebb er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og vanlig i store deler av det naturlige området og bruker mange åpne og menneskepåvirkede landskap.

State of India's Birds klassifiserer arten som lav bevaringsprioritet (Low Priority) nasjonalt. Oppdateringen fra 2025 anslår nesten ingen langsiktig nasjonal endring (+0,25 %) og en liten nyere tilbakegang på rundt 0,38 % per år, men begge estimatene er for usikre til å vise en tydelig trend.