Svartnebbamarant

Svartnebbamarant (Lagonosticta rubricata) er en svært liten astrild med stor, men flekkvis utbredelse i Afrika sør for Sahara. Voksne fugler blir omtrent 10–11 cm lange og veier rundt 10 gram.

Voksne hanner er dypt mørkerøde over store deler av hodet og undersiden, med mørkt blålig nebb, brune vinger og små lyse flekker langs flankene. Hos den sørafrikanske nominatformen kan oversiden virke rødgrå og den nedre delen av undersiden svært mørk, mens hunnene er mattere og vanligvis har flere lyse flankeflekker enn hannene. Ungfuglene er enda mattere.

Arten kan være vanskelig å skille fra skarlagenamarant (Lagonosticta rhodopareia) der utbredelsene overlapper. Svartnebbamaranten er vanligvis mørkere og dypere rød og har et mørkere nebb.

Flere underarter er anerkjent, og arten viser tydelig geografisk variasjon. Fuglene i Sør-Afrika og Eswatini tilhører nominatformen L. r. rubricata, som også finnes i sørlige Mosambik sør for Save-elven.

Formen L. r. haematocephala finnes lenger nord og øst, fra nordøstlige Afrika gjennom Øst-Afrika og deler av det sørlige Sentral-Afrika til sentrale Mosambik.

Svartnebbamaranten bruker fuktig gressland, skogkanter, kratt, åpent skoglandskap, bregnevegetasjon, plantasjer, hager og andre habitater med tett vegetasjon nær bakken. Den holder seg ofte langs skjermede kanter fremfor å oppholde seg lenge ute i helt åpne områder.

Små frø, særlig gressfrø, dominerer kosten. Insekter og andre små virvelløse dyr blir viktigere under hekkingen, når voksende unger trenger mer protein.

Svartnebbamaranten leter hovedsakelig etter mat på eller svært nær bakken, plukker nedfalte frø fra bare flekker og løvstrø, beveger seg gjennom lavt gress og tar også frø direkte fra lave stengler. Virvelløse dyr plukkes fra vegetasjon og forstyrret mark.

Arten er dagaktiv og observeres vanligvis i par eller små familiegrupper. Utenom hekkingen kan flere fugler slutte seg sammen i løse lokale flokker, men den er ikke like utpreget flokkelevende som enkelte andre astrilder.

Svartnebbamaranten holder seg gjerne nær tett lav vegetasjon og trekker raskt inn i skjul når den blir forstyrret. Det rolige næringssøket på bakken kan gjøre den overraskende vanskelig å oppdage til tross for hannens røde fjærdrakt.

Hannen bygger et avrundet reir med sideinngang, vanligvis godt skjult i tett gress, bregner eller annen lav vegetasjon omtrent 0,5–2 meter over bakken. Langt tørt gress danner ytterskallet, mens mykere materiale brukes i reirkammeret og fjær kan av og til legges til.

Hunnen legger to til fem egg. Begge foreldrene ruger i omtrent 11–12 dager og begge mater ungene etter klekking. Ungene forlater vanligvis reiret etter rundt 14–19 dager og får mat fra foreldrene i omtrent ytterligere ti dager.

Svartnebbamaranten har et spesialisert forhold til sørgeenke (Vidua funerea). I det sørlige Afrika legger enken eggene sine i svartnebbamarantens reir og overlater til fosterforeldrene å oppfostre parasittungen sammen med sine egne unger.

Srøgeenkeungene etterligner amarantungenes munntegninger og tiggeatferd svært nøye, mens voksne hanner av sørgeenke lærer og kopierer vertens lyder. Hunnene bruker disse vertsknyttede sangene både når de velger partner og når de finner amarantreir for egglegging. Dette binder spesialiserte bestander av sørgeenke tett til vertsarten de parasitterer.

Svartnebbamaranten er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort, men flekkvis utbredelsesområde i Afrika sør for Sahara og er fortsatt vanlig i mange egnede habitater.

Lokale bestander kan gå tilbake når tett bunnvegetasjon fjernes eller skog- og skogkantshabitater endres kraftig, men ingen stor trussel for hele utbredelsen er identifisert.