Sothøne

Sothøne (Fulica atra) er en stor riksefugl som er utbredt i Europa, Afrika og Asia og østover til Australia og New Zealand. Voksne fugler blir omtrent 32–42 cm lange og veier vanligvis rundt 600–1 200 gram, og hannene er i gjennomsnitt større enn hunnene.

Kroppen er sotfarget svart til mørkt skifergrå og står i tydelig kontrast til det hvite nebbet og panneskjoldet. Øynene er røde og beina gulgrønne. Hver lange tå har brede sidelapper i stedet for sammenhengende svømmehud. Disse fordeler vekten på mudder og flytende vegetasjon og foldes bakover slik at motstanden reduseres under svømming.

Ungfugler er lysere gråbrune med hvitaktig strupe og bryst og mangler det fullt utviklede hvite panneskjoldet. Nyklekte unger har iøynefallende rødoransje hodefjær og fargerik bar hud.

Sothøna foretrekker ferskvannsinnsjøer, dammer, magasiner, myrer og sakteflytende elver med åpent vann og vegetasjon i nærheten. Den bruker også skjermede brakkvannslaguner og parkdammer. Tett siv og flytende vegetasjon gir reirskjul, mens åpent vann er viktig for næringssøk og flukt.

Arten er en opportunistisk alteter. Vannplanter, skudd, alger, frø og gress utgjør mye av kostholdet, supplert med bløtdyr, vanninsekter, mark, krepsdyr, småfisk, amfibier og enkelte egg eller åtsler.

Sothøner bruker flere tydelige næringsstrategier i den samme våtmarken. De beiter på kort vegetasjon på land, plukker mat fra vannoverflaten og flytende planter, stikker framkroppen ned i grunt vann og dykker etter vegetasjon og dyr under vann.

De fleste dykkene er korte og skjer på forholdsvis grunt vann, fordi dypere dykk krever mer energi. Fuglen løfter seg litt over vannflaten før dykket og bruker både føttene og vingene under vann. Dykk på opptil rundt 7 meters dybde og 15–20 sekunders varighet er dokumentert, men er langt sjeldnere enn de vanlige grunne dykkene. Det brede repertoaret gjør at sothøna kan skifte mellom plantemateriale og animalsk føde når vannstand, årstid og mattilgang endrer seg.

Hekkende sothøner kan være svært territorielle. Konfliktene omfatter kraftige rop, raske forfølgelser over vannet og kamper der fuglene lener seg bakover og sparker med føttene. Arten er en sterk svømmer, men letter mindre villig; når den forstyrres, løper den ofte et stykke over vannflaten før den kommer i lufta.

Sothøna er aktiv både dag og natt. Territorielle par dominerer egnede hekkeområder om våren og sommeren, mens den sterke aggressiviteten i stor grad avtar når hekkesesongen er over.

Utenfor hekketiden kan sothøner bli svært sosiale. Hundrevis eller til og med tusenvis kan samle seg på produktive innsjøer og magasiner der undervannsvegetasjon og annen mat finnes i store mengder.

Felles nattplasser forekommer også. De store ansamlingene utenom hekkesesongen står i sterk kontrast til de territorielle hekkende parene og gjør den sosiale organiseringen tydelig sesongavhengig.

Trekkmønsteret varierer mye gjennom utbredelsesområdet. Nordlige og østlige bestander trekker når våtmarkene fryser, mens fugler i mildere klima kan være stedfaste eller bare foreta korte lokale forflytninger. Ungfugler kan spre seg over lange avstander etter hekkesesongen.

Når sothøna først er i lufta, er den en fullt kapabel trekkfugl og flyr ofte om natten. Strenge vintre kan utløse store forflytninger og gi høy dødelighet der langvarig isdekke fjerner tilgangen til gode næringsområder.

Begge foreldrene bygger et plattformreir av siv, gress og annen vannvegetasjon, festet mellom planter eller lagt på en flytende base. Hekketiden varierer geografisk; i Sentral-Europa foregår eggleggingen hovedsakelig fra april til juli, mens den i sørvestlige deler av utbredelsen kan strekke seg fra februar til september. Kullet består ofte av omtrent fem til ti egg. Begge foreldrene ruger i rundt 21–24 dager, og klekkingen fordeles over flere dager fordi rugingen starter før kullet er komplett.

Ungene er reirflyktere, det vil si at de er godt utviklet og mobile kort tid etter klekking, og de forlater reiret raskt. Kullet deles ofte mellom foreldrene, som leder og mater hver sin gruppe. De voksne kan også bygge ekstra hvileplattformer der ungene varmes.

Dødeligheten er høyest blant de senest klekte ungene de første dagene. En studie publisert i 1984 viste at dette ikke bare skyldes konkurranse mellom søsken: foreldrene regulerer aktivt hvilke unger som får følge dem på næringssøk og opprettholder store forskjeller i matingen. Unger som får minst mat vokser saktere, og det er også beskrevet sjeldne tilfeller der foreldrenes aggresjon mot en unge har endt med at ungen døde. Kullreduksjonen påvirkes derfor sterkt av mattilgang, vannforhold og klekkerekkefølge.

Hunner legger av og til egg i reirene til andre sothøner. Slik reirparasittisme innen arten er dokumentert i flere bestander, men hyppigheten og omstendighetene varierer.

Sothøna er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et enormt utbredelsesområde og en svært stor global bestand. Den europeiske rødlistevurderingen fra 2021 klassifiserer også arten som livskraftig.

I Norge er arten klassifisert som sårbar på Rødlista 2021, basert på en liten hekkebestand anslått til 250–1 000 reproduksjonsdyktige individer.

Den lille norske hekkebestanden er sårbar for tap og forringelse av produktive lavlandsvåtmarker. Drenering, utfylling, tap av sivkanter, dårlig vannkvalitet og store endringer i vannstanden kan redusere både reirplasser og næringsområder. Under hekkingen kan raske vannstandsendringer oversvømme eller tørrlegge reir.

Strenge vintre kan gi høy dødelighet når langvarig isdekke gjør gode næringsområder utilgjengelige. Lokalt kan også fasthekting i fiskesene, sykdom, jakt og predasjon bidra til dødelighet.

For den norske bestanden er det viktig å bevare produktive dammer, innsjøkanter og andre lavlandsvåtmarker med både åpent vann og vegetasjonsrike kantsoner. Vannstandsregulering og skjøtsel bør så langt som mulig unngå store endringer i hekkesesongen og samtidig bevare gode næringsområder.

Isfrie eller sent tilfrysende vinterlokaliteter kan være særlig verdifulle i kalde perioder. Den lille nasjonale bestanden gjør også fortsatt overvåking viktig, slik at endringer i antall hekkende par og viktige lokaliteter oppdages tidlig.