Vatreastrild

Vatreastrild (Estrilda astrild) er en liten astrild som naturlig finnes over store deler av Afrika sør for Sahara. Den blir omtrent 9,5–13 cm lang og veier 5–11 gram.

Voksne fugler har rødt nebb og øyebånd, gråbrun fjærdrakt med fine mørke tverrstriper, lys strupe og ofte et rosa skjær eller en rød stripe på buken. Hannene har vanligvis kraftigere rødfarge enn hunnene. Ungfugler er mattere, har svakere tverrstriper og mørkt nebb.

Det engelske navnet «waxbill» viser til at nebbet har samme rødfarge som gammelt seglvoks, og navnet ble senere brukt om mange beslektede astrilder.

Vatreastrilden foretrekker åpne områder med høyt gress eller siv, blant annet gressland, savanne, våtmarkskanter, elvebredder, jordbruksland, parker, hager og åpne urbane områder. Den holder seg ofte nær vann fordi den tørre frøkosten gjør regelmessig drikking viktig.

Gressfrø dominerer kostholdet. Små insekter og andre virvelløse dyr blir viktigere når foreldrene mater unger.

Vatreastrilden søker mat både på bakken og direkte fra vegetasjonen, klamrer seg til gresstrå for å plukke frø fra frøstandene og går ned i åpne partier nær skjul for å samle frø som har falt. Små virvelløse dyr plukkes fra vegetasjonen, særlig under hekkingen.

Arten er svært sosial. Fuglene leter vanligvis etter mat i grupper, og utenom hekkesesongen kan flokkene bestå av titalls eller hundrevis av individer. Store felles overnattingsplasser dannes i tett gress, siv eller busker.

Flokkmedlemmene holder tett kontakt og beveger seg samlet mellom næringsområder, drikkesteder og nattplasser. Det utpregede flokklivet er et av artens mest karakteristiske trekk utenfor hekkingen.

Hannen bygger den ytre, runde eller pæreformede gresskonstruksjonen, som har en sideinngang med en kort tunnel og vanligvis skjules lavt i tett vegetasjon. Hunnen fôrer reirkammeret med fint gress og fjær. En mindre ekstra konstruksjon kan bygges over hovedreiret og brukes av hannen.

Hunnen legger tre til ni hvite egg, vanligvis fire til seks. Begge foreldrene ruger i omtrent 11–13 dager og mater ungene, som forlater reiret etter rundt 17–21 dager. Ungfuglene kan vende tilbake til reiret eller vegetasjonen rundt for å overnatte de første nettene.

Vatreastrilden er den spesialiserte verten for dominikanerenke (Vidua macroura) i store deler av Afrika. Parasitten legger egg i astrildens reir, men i motsetning til en gjøkunge kaster eller dreper den normalt ikke vertsungene; enkefuglens og vatreastrildens unger vokser opp sammen.

En studie publisert i 2020 viste hvor presist parasittungene etterligner vatreastrildens egne unger. Dominikanerenken kopierer de karakteristiske munntegningene, tiggellydene og deler av tiggebevegelsene, noe som hjelper parasittungen med å få mat fra fosterforeldrene sammen med deres egne unger.

Vatreastrilden er blitt spredt vidt gjennom handelen med burfugler og har etablert bestander langt utenfor det naturlige afrikanske utbredelsesområdet. Viktige innførte bestander finnes på Den iberiske halvøy, i Brasil og deler av Karibia og på en rekke øyer i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet, blant annet St. Helena og Hawaii.

Den portugisiske bestanden oppsto etter en introduksjon fra Afrika i 1964 og spredte seg senere over store deler av Portugal og inn i Spania. Andre innførte bestander har tilpasset seg klima og habitater som skiller seg tydelig fra dem arten bruker i Afrika.

Vatreastrilden er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste i BirdLife-vurderingen som ble publisert i 2018. Arten er vidt utbredt og lokalt tallrik over et svært stort område.

Det finnes ikke noe oppdatert globalt bestandstall, og ingen stor tilbakegang gjennom hele utbredelsen er dokumentert.