Krikkand

Krikkand (Anas crecca) er en av verdens minste gressender. Arten har en vid utbredelse over store deler av den nordlige halvkule, og hekker i Nord-Europa, Asia og Nord-Amerika.

Voksne individer blir vanligvis rundt 34–38 cm lange, med kompakt kropp, kort hals og relativt smale vinger. Hannen i hekkedrakt er særlig karakteristisk, med kastanjebrunt hode, et tydelig grønt felt rundt øyet, en gråspraglet kropp og et klart grønt vingespeil som er synlig i flukt. Hunnen er mer anonym i fjærdrakten, med spraglete brun kropp som gir svært god kamuflasje. Arten kan forveksles med andre gressender, men den lille størrelsen, raske flukten og det grønne vingespeilet er gode kjennetegn.

Krikkand har hatt en komplisert taksonomisk historie. Den eurasiske formen Anas crecca crecca og den nordamerikanske formen A. c. carolinensis har ofte blitt behandlet enten som egne arter eller som underarter av samme art. Nyere globale klassifiseringer plasserer dem nå samlet under én art, Anas crecca, hvor carolinensis regnes som den nordamerikanske underarten. Den mest synlige forskjellen er at hannene av den nordamerikanske formen vanligvis har en vertikal hvit stripe på siden av brystet, mens den eurasiske formen mangler denne og i stedet har en mer horisontal, lys skulderstripe.

Krikkand finnes i et bredt spekter av våtmarkshabitater gjennom hele året. I hekkesesongen foretrekker den grunne ferskvannsområder som dammer, myrer, sumper, tundravåtmarker og små skogstjern med tett vegetasjon. Utenfor hekkesesongen kan den finnes i nesten alle typer våtmarker, inkludert elvemunninger, laguner og oversvømte jordbruksområder.

Arten er altetende og lever hovedsakelig av frø, vannplanter og små virvelløse dyr som insekter, bløtdyr og krepsdyr. Som andre gressender finner den maten ved å vippe kroppen fremover i grunt vann eller ved å beite på mudderflater. Nebbet har fine kamlignende strukturer, kalt lameller, som gjør det mulig å filtrere svært små næringspartikler fra vannet. Dette gjør at krikkanda kan utnytte matkilder som mange større ender ikke klarer å bruke.

Krikkand er en svært sosial og aktiv art, særlig utenfor hekkesesongen. Den danner ofte store flokker, noen ganger på flere tusen individer, spesielt under trekk og om vinteren.

Arten er en rask og smidig flyger, og flokkene flyr ofte lavt over vannet i tette og synkroniserte bevegelser. Krikkanda er vanligvis mest aktiv ved daggry og skumring, men kan også beite gjennom dagen og om natten i rolige områder uten forstyrrelser.

I hekkesesongen blir parene mer territorielle og sky. De skjuler seg ofte i tett vegetasjon. Hannene er ganske vokale og lager klare plystrelyder, mens hunnene gir fra seg mykere kvekking.

Krikkand er en sterkt trekkende art over store deler av utbredelsesområdet sitt. Fugler som hekker i Nord-Europa, Asia og Nord-Amerika trekker sørover om høsten til overvintringsområder i Sør-Europa, Afrika, Sør-Asia og Mellom-Amerika.

Trekket starter ofte tidlig sammenlignet med mange andre ender, og enkelte bestander begynner å trekke allerede sensommer eller tidlig høst. Om vinteren samles store mengder fugler i mildere områder, ofte i tette konsentrasjoner i våtmarker. Noen bestander i tempererte områder kan bli værende hele året dersom forholdene tillater det.

Interessant nok vender ikke alle individer tilbake til de samme overvintringsområdene hvert år, noe som tyder på en fleksibel strategi tilpasset miljøforholdene.

Hekkesesongen starter om våren, kort tid etter at fuglene ankommer hekkeområdene i nord. Reiret bygges vanligvis på bakken, godt skjult blant gress, siv eller annen lav vegetasjon nær vann.

Hunnen legger vanligvis mellom 5 og 16 egg, som hun ruger alene i omtrent 21–23 dager. Etter klekking er andungene dekket av dun og i stand til å forlate reiret og svømme nesten umiddelbart. Hunnen leder dem til nærliggende vann og beskytter dem mens de lærer å finne mat selv.

Ungfuglene vokser raskt og er vanligvis flygedyktige etter 4–6 uker. Kjønnsmodenhet oppnås som regel etter det første året. Til tross for den lille størrelsen kan krikkand bli overraskende gammel, og individer på over 20 år er registrert i naturen.

Krikkand er i dag klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste, noe som gjenspeiler den store bestanden og den vide utbredelsen.

Selv om arten totalt sett regnes som stabil, kan enkelte bestander påvirkes negativt av tap av leveområder, særlig drenering og ødeleggelse av våtmarker. Forurensning og jaktpress kan også påvirke lokale bestander, selv om krikkand fortsatt er en av de vanligste og mest utbredte andeartene i verden.