Krikkand

Krikkand (Anas crecca) er en av verdens minste gressender. Den har kompakt kropp, kort hals og smale, spisse vinger som gir en rask og smidig flukt. Hannen i hekkedrakt har kastanjebrunt hode med et bredt metallisk grønt felt rundt øyet, fint mønstret grå kropp og grønt vingespeil. Hunnen er spraglet brun og langt mer anonym.

Voksne fugler er omtrent 34–38 cm lange og veier gjerne rundt 200–360 g. I flukt viser begge kjønn det grønne vingespeilet og beveger seg ofte i raske, tett koordinerte flokker.

Taksonomien til krikkand har endret seg flere ganger. Den eurasiske formen Anas crecca crecca og den nordamerikanske formen A. c. carolinensis ble lenge behandlet som egne arter av flere taksonomiske autoriteter. En genomstudie publisert i 2023 undersøkte også den stedbundne aleutiske formen A. c. nimia. DNA fra cellekjernen grupperte de tre nordlige formene sammen, mens mitokondrie-DNA ga et annet slektskapsmønster; demografiske analyser viste samtidig fortsatt genflyt mellom linjene. AviList samlet den eurasiske og nordamerikanske formen igjen under én art, Anas crecca, i 2025. BirdLife Norge følger samme inndeling fra 1. juli 2025.

Hanner er forholdsvis enkle å skille i hekkedrakt: carolinensis har vanligvis en loddrett hvit stripe på siden av brystet, mens den eurasiske nominatformen mangler denne og i stedet har en tydeligere lys, mer vannrett skulderstripe.

I hekketiden foretrekker krikkand grunne ferskvann med god vegetasjonsdekning, blant annet dammer, myrer, sumper, tundravåtmarker og små skogstjern. Utenom hekkesesongen bruker den et langt bredere spekter av våtmarker, inkludert elvemunninger, kystlaguner, mudderflater og oversvømte jordbruksområder.

Arten hviler ofte i beskyttede våtmarker på dagtid og flytter seg til grunne beiteområder rundt skumringen, men mønsteret varierer med mattilgang, forstyrrelser og lokale forhold.

Kostholdet består av både plante- og animalsk føde og endrer seg med årstid og habitat. Frø og annet plantemateriale er særlig viktig utenom hekkesesongen, mens vanninsekter, bløtdyr og små krepsdyr får større betydning om våren og sommeren og gir viktig protein til voksende andunger.

Krikkanda søker næring i svært grunt vann og på mudderflater, der den plukker mat fra overflaten eller tipper kroppen framover for å nå mat under vann. Langs nebbkantene sitter fine kamlignende strukturer, lameller, som brukes til å filtrere små matpartikler fra vannet. Den lille størrelsen gjør at krikkanda kan utnytte svært grunne beiteområder som større gressender ofte bruker mindre effektivt.

Krikkand er svært sosial utenom hekkesesongen og kan samle seg i flokker på flere hundre eller tusen fugler. Flokkene er svært smidige i lufta og kan snu nesten samtidig i tette formasjoner når de blir skremt.

Overvintrende krikkender har ofte et tydelig døgnmønster der de hviler samlet om dagen og sprer seg for å beite fra skumringen og gjennom natten. Mønsteret er likevel fleksibelt, og fuglene kan beite mye på dagtid der mattilgangen er god og forstyrrelsene små.

Hannen har en karakteristisk lys plystrelyd, mens hunnen gir kvekkelyder. Vokaliseringene høres særlig under kurtise og når fuglene opptrer i flokk.

De fleste nordlige bestandene er tydelige trekkfugler. Eurasiske fugler beveger seg fra hekkeområder i Nord-Europa og Asia til vinterområder lenger sør i Europa, Afrika og Asia. Krikkender som hekker i Norge overvintrer hovedsakelig i Vest-Europa.

En satellittsporingsstudie publisert i 2019 fulgte 29 eurasiske krikkender som overvintret ved tre steder i Italia. Fordi mange fugler stoppet i flere uker, særlig tidlig i trekket, var den samlede framdriften under vårtrekket i gjennomsnitt rundt 36 km per dag, mens de på dager med aktivt trekk kunne tilbakelegge opptil 872 km.

En studie publisert i 2023 analyserte 30 sporede eurasiske krikkender fra italienske vinterområder. Fuglene fortsatte gjerne fra rasteplassene når våren hadde rykket fram langs trekkruten, særlig når jordtemperaturen hadde steget, skydekket var lite og vinden var gunstig for nordgående trekk.

Par dannes gjerne før eller under vårtrekket. Hunnen velger et godt skjult reirsted på bakken, som oftest blant gress, starr eller annen tett vegetasjon nær ferskvann. Det er hunnen som ruger eggene og senere leder ungeflokken.

Kullstørrelsen varierer mellom bestandene. Eurasisk krikkand legger vanligvis omkring 8–11 egg, med 7–15 registrert, mens nordamerikansk carolinensis typisk legger rundt 6–9. Rugingen varer omtrent 20–23 dager. Andungene forlater reiret kort tid etter klekking og kan svømme og finne mat selv, men holder seg under hunnens beskyttelse. Eurasiske ungfugler blir vanligvis flygedyktige etter omtrent 25–30 dager, mens nordamerikansk carolinensis vanligvis blir flygedyktig etter rundt 34–35 dager.

De fleste kan hekke når de er ett år gamle. Den nordamerikanske aldersrekorden er minst 20 år og 3 måneder, mens britiske ringmerkingsdata for eurasisk krikkand omfatter en fugl på over 18 år.

IUCNs tilgjengelige vurdering av Anas crecca ble publisert i 2020, da BirdLife behandlet den nordamerikanske carolinensis som en egen art. Vurderingen klassifiserer den eurasiske Anas crecca som livskraftig. AviList samlet den eurasiske og nordamerikanske formen igjen i 2025, slik at den gjeldende IUCN-vurderingen ikke samsvarer helt med den bredere arten som presenteres på denne siden. I det samlede utbredelsesområdet kan tap og forringelse av våtmarker, forurensning og jakt påvirke bestander lokalt.

I Fastlands-Norge er krikkand også vurdert som livskraftig (LC). Hekkebestanden ble i 2015 anslått til 40 000–60 000 individer. Overvåking har antydet en mulig tilbakegang, men datagrunnlaget er sparsomt og utviklingen regnes som usikker.

På Svalbard vurderes krikkand som ikke egnet (NA) for rødlisting. Arten opptrer regelmessig og hekkeforsøk skjer trolig årlig, men en fast hekkebestand er ennå ikke etablert.