Gulspurv

Gulspurv (Emberiza citrinella) er en kraftig buskspurv knyttet til jordbrukslandskap og annet åpent kulturlandskap over det meste av Europa og videre inn i Vest- og Sentral-Asia. Voksne fugler er omtrent 15,5–17 cm lange og veier rundt 26 g. Hannen i hekkedrakt er lett å kjenne på det sterkt gule hodet og undersiden, den mørkstripete brune ryggen og den rødbrune overgumpen. Hunner og ungfugler er langt mer stripete og har mye mindre gult.

Hannens enkle og langtbærende sang er et klassisk lydinnslag i norsk kulturlandskap. I Norge blir den ofte husket som at fuglen «teller til sju», med flere korte toner etterfulgt av en tydelig lengre sluttone. Hannen synger gjerne fra toppen av en busk, hekk, ledning eller annen synlig sitteplass.

I Norge hekker gulspurven vanlig i jordbruks- og kulturlandskap over det meste av landet, mens den i Nord-Norge hovedsakelig er knyttet til de rikeste jordbruksområdene. Arten trenger et variert landskap der åpen mark til næringssøk ligger tett på hekker, busker, grøfter, åkerkanter og andre kantsoner som gir skjul og reirplasser.

Studier av lavlandsjordbruk i England og Wales har vist at ulike deler av landskapet er viktige til ulike tider på året. Hekker og kantsoner gir skjul og reirplasser, mens stubbåkrer, restarealer og andre frørike områder kan være avgjørende om vinteren. Når jordbrukslandskapet blir mer ensartet, forsvinner flere av disse funksjonene samtidig.

Frø og korn dominerer kostholdet utenom hekkesesongen, blant annet spillkorn og frø fra ugras og andre ville planter. Gulspurver søker mesteparten av maten på bakken og samles ofte i flokker om vinteren der det fortsatt finnes konsentrerte matkilder.

I hekkesesongen blir insekter og andre små virvelløse dyr langt viktigere, særlig for ungene. Foreldrene trenger derfor ikke bare en trygg reirplass, men også nærliggende arealer med nok smådyr. Redusert insektmengde kan ramme ungeproduksjonen selv der selve reirhabitatet fortsatt finnes.

Gulspurven er standfugl eller delvis trekkfugl. Fugler som hekker i Norge overvintrer dels innenlands og dels i Vest-Europa, og de nordligste bestandene er generelt mer bevegelige enn fugler i mildere områder.

Også innenfor vinterområdene flytter flokkene seg etter mattilgangen. Der spillkorn, ugrasfrø eller fôring gir gode ressurser, kan mange fugler samle seg på små områder og bli værende så lenge maten varer.

Hekkingen starter om våren og kan fortsette langt utover sommeren. Parene er vanligvis monogame gjennom hekkesesongen. Hunnen bygger et skålformet reir på eller nær bakken, som regel godt skjult i gras, nederst i en hekk, i kratt eller annen tett vegetasjon. Et vanlig kull består av 3–5 egg.

Hunnen ruger i omtrent 12–14 dager. Ungene klekkes lite utviklet og er helt avhengige av foreldrene, men forlater som regel reiret etter rundt to uker. Begge foreldrene mater dem, og insekter og andre små virvelløse dyr er særlig viktige i denne perioden. Et par kan få to, og av og til tre, kull i løpet av en sesong.

Gulspurven er bare en sporadisk vert for gjøk (Cuculus canorus). Et eksperiment i Tsjekkia viste at fuglene avviste tydelig ikke-imiterende fremmedegg i 92 % av forsøkene. Den sterke evnen til å gjenkjenne fremmede egg kan være en viktig grunn til at gjøkparasittisme er uvanlig hos arten.

Gulspurv ble innført fra Storbritannia til New Zealand på 1800-tallet og er i dag vanlig og vidt utbredt i åpent landskap over store deler av landet, også på flere mindre øyer. Hogst av naturlig skog og utvidelsen av jordbruksarealer skapte store områder med egnet habitat og bidro til at arten spredte seg.

Den økologiske påvirkningen ser ut til å være begrenset. Gulspurven lever hovedsakelig av grasfrø, korn og små virvelløse dyr i åpne og ofte sterkt menneskepåvirkede miljøer, og ser ikke ut til å være noen viktig konkurrent til stedegne arter i New Zealand. Den tydeligste påvirkningen har i stedet vært økonomisk: tidligere ble arten regnet som et betydelig skadedyr fordi store flokker spiste nysådd grasfrø og korn, og den kan fortsatt gjøre lokal skade der frø nylig er sådd.

Gulspurven er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er situasjonen mer alvorlig, og arten er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter 2021 etter en tydelig bestandsnedgang.

I 2010–2019 gikk den norske hekkebestanden i gjennomsnitt tilbake med 4,2 % per år, tilsvarende omkring 32 % over vurderingsperioden. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 200 000 og 400 000 individer. Nedgangen ble også registrert ved Lista og Jomfruland og i jordbrukslandskapet.

Arten ble derfor flyttet fra nær truet i 2015 til sårbar i 2021. Nedgangen er del av et større mønster i europeisk jordbrukslandskap, der gulspurven har gått betydelig tilbake over flere tiår.

De viktigste påvirkningene er knyttet til endrede driftsformer i landbruket. Større og mer ensartede arealer, færre åkerholmer og kantsoner og gjengroing reduserer variasjonen gulspurven trenger mellom åpne næringsområder og tett vegetasjon til hekking og skjul.

Bruk av plantevernmidler kan redusere mengden virvelløse dyr i hekkesesongen, mens færre stubbåkrer og mindre spillkorn gir dårligere tilgang på frø om vinteren. Overgangen fra vårsådde til høstsådde kornarealer kan også redusere mengden tilgjengelig vinterføde og ubrukt mark.

Tiltak for gulspurv handler først og fremst om å bevare variasjonen i jordbrukslandskapet. Hekker, kantsoner, åkerholmer, grøfter og andre restarealer bør opprettholdes, og deler av landskapet bør få ha ugras og frøproduserende vegetasjon som gir både mat og skjul.

Overvintrende stubbåkrer, frørike striper og andre arealer med vinterføde kan være særlig verdifulle. Studier fra Storbritannia har vist at jordbrukstiltak som øker tilgangen på vinterfrø, blant annet stubbåkrer og egne frøblandinger for fugler, kan redusere tilbakegangen hos gulspurv og andre frøspisende jordbruksfugler.

BirdLife Norge valgte gulspurv som Årets fugl i 2021, blant annet for å rette oppmerksomhet mot tilbakegangen og bedre kunnskapen om bestanden. Bevaring av gulspurven er samtidig tett knyttet til tiltak som gagner mange andre arter i det tradisjonelt varierte kulturlandskapet.