Bjørkefink

Bjørkefink (Fringilla montifringilla) er en nordlig fink som hekker i bjørkeskog og åpen barskog fra Skandinavia østover gjennom den nordlige taigaen. Voksne fugler er omtrent 14–16 cm lange og veier rundt 24,5 g. Hannene i hekkedrakt har glinsende svart hode og rygg, oransje bryst og skuldre og hvit buk. Hunner og hanner utenfor hekkesesongen er mer brun- og svartmønstrede, men beholder varme oransje toner og en tydelig hvit overgump.

Arten ligner den nært beslektede bokfinken (Fringilla coelebs) i størrelse og kroppsform, og de to opptrer ofte sammen utenom hekkesesongen. Bjørkefinkens oransje skulderparti, hvite overgump og lysere buk er nyttige kjennetegn. Hos hannene blir det svarte hodet gradvis tydeligere mot våren når de lyse fjærkantene i vinterdrakten slites bort.

I Norge hekker bjørkefinken vanligst i fjellbjørkeskog og høyereliggende barskog. I Nord-Norge er den også vanlig i lavlandet, og i enkelte år, særlig etter en sein vår, kan den hekke i både løv- og barskog lenger nede. Bladverk og bakken i disse skogene gir god tilgang på små virvelløse dyr for både voksne og unger.

Utenom hekkesesongen bruker arten langt flere naturtyper, blant annet løvskog, kulturlandskap, parker og hager. Vinterutbredelsen styres i stor grad av frøtilgang. År med mye bøkenøtter på det europeiske kontinentet kan samle enorme mengder fugl, mens de samme områdene kan ha få bjørkefinker en annen vinter.

Insekter og andre små virvelløse dyr blir særlig viktige i hekkesesongen og er den viktigste maten som gis til ungene. De voksne finner smådyr både i bladverk og på bakken i de nordlige skogområdene.

Etter hekkingen går dietten i stor grad over til frø. Bøkenøtter kan gi grunnlag for svært store vinteransamlinger i Europa, men fuglene spiser også andre trefrø, korn og mat fra jordbruksmark og fuglebrett. Evnen til å finne områder med mye frø er en viktig grunn til at vinterutbredelsen kan endre seg kraftig fra år til år.

De fleste norske bjørkefinkene trekker ut av landet om høsten og overvintrer på det europeiske kontinentet og De britiske øyer. Enkelte kan bli igjen i Norge når mattilgangen er god, men hovedmønsteret er tydelig trekk. Fuglene vender tilbake fra april og utover i mai.

Hvor bjørkefinkene samler seg om vinteren kan endre seg dramatisk med frøavlingene. Når det er mye bøkenøtter, kan felles overnattingsplasser romme hundretusener eller flere millioner individer. En studie publisert i 2022 av masseansamlinger i Sveits fant forholdsvis flere voksne fugler, særlig voksne hanner, og færre ungfugler, spesielt unge hunner, enn utenfor slike ansamlinger. Ringfunn i den samme studien knyttet fugler i Sveits til hekkeområder fra Norge til Vest-Sibir, men tydet ikke på at fuglene i masseansamlingene kom fra andre deler av hekkeområdet enn fuglene som overvintret i Sveits i vanlige år.

Historiske anslag for langt større flokker er svært usikre. En gjennomgang publisert i 2021 fant dokumentasjon som støttet anslag opp mot omkring 15 millioner bjørkefinker, mens mange større tall som går igjen i litteraturen ikke lot seg dokumentere pålitelig.

Hekkingen starter vanligvis mot slutten av mai. Hunnen bygger et kompakt skålreir i et tre av plantefibre, gras og mose med finere materiale innerst. Et normalt kull består av 5–7 egg.

Hunnen ruger i omtrent 11–12 dager, og begge foreldrene mater ungene etter klekking. Ungene blir vanligvis i reiret i ytterligere rundt 13–14 dager før de flyr ut. Ett kull er vanlig, men et nytt hekkeforsøk kan forekomme under gode forhold.

Bjørkefinken er globalt klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. I Norge er den også vurdert som livskraftig på Norsk rødliste for arter 2021.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 3 og 4 millioner individer. Fra 1996 til 2019 gikk bestanden i gjennomsnitt tilbake med omtrent 3 % per år, men i perioden 2010–2019 økte den moderat. Arten ble derfor fortsatt vurdert som livskraftig. Bjørkefinken kan flytte hekkeområdene etter mattilgangen, og antallet varierer naturlig mye mellom år.

På europeisk nivå viser den pan-europeiske overvåkingen oppdatert i 2025, med data til og med 2024, en nedgang på 57 % fra 1980 til 2024. I den siste tiårsperioden, 2015–2024, økte indeksen derimot med 9 %. Den sterke langsiktige tilbakegangen har dermed ikke fortsatt i samme tempo det siste tiåret. Bestanden har også gått tilbake i Finland, men den norske bestanden er fortsatt svært stor.