Husrosenfink

Husrosenfink (Haemorhous mexicanus) er en liten og kompakt fink med kort og kjegleformet nebb. Voksne fugler er omtrent 13–14 cm lange, har et vingespenn på rundt 20–25 cm og veier omtrent 16–27 g. Hunner og ungfugler er brune og kraftig stripet på undersiden. Voksne hanner har rødt over panne, øyebryn, strupe og øvre bryst, men enkeltindivider kan variere fra dyprødt via oransje til gult.

Fargen kommer fra karotenoidpigmenter som fuglen får gjennom maten under fjærskiftet, slik at dietten direkte påvirker hvilken farge hannen kan utvikle. En feltstudie publisert i 2002 fant at karotenoidene som var tilgjengelige mens de nye fjærene vokste, i stor grad forutsa den ferdige fargen. Resten av hannen forblir brun og stripet i stedet for å bli ensfarget rød.

Der den overlapper med purpurfink (Haemorhous purpureus), beholder hannene hos husrosenfink vanligvis mer brunt i ansiktet og en tydelig brunstripet rygg og flanker, mens purpurfinkhannen er mer gjennomgående rød over hode, hals og rygg. Hunner og ungfugler hos husrosenfink har også et enklere ansiktsmønster og mer diffuse striper på undersiden.

Husrosenfink hører naturlig hjemme i tørre vestlige landskap som ørken, chaparral, gressland og åpen skog, men har blitt svært vellykket tett på mennesker. Jordbruksområder, byer, forsteder, hager, parker og skogkanter støtter nå store bestander, særlig der prydplanter og fuglebrett gir mye mat.

Arten stiller relativt få spesialiserte krav til habitatet og hekker villig både i vegetasjon og på bygninger. Denne fleksibiliteten har gjort det mulig å etablere seg i tettbygde miljøer som skiller seg kraftig fra mange av de opprinnelige vestlige leveområdene.

Dietten er nesten helt plantebasert og består av frø, knopper, bær og frukt. Solsikke- og tistelfrø tas gjerne på fuglebrett, mens frukt og bær også gir karotenoidpigmentene som inngår i hannens fjærdrakt. Animalsk føde utgjør bare en liten del av kostholdet.

Husrosenfink søker næring i busker og trær, på frøbærende planter og på bakken og utnytter gjerne fuglebrett og andre konsentrerte matkilder rundt mennesker. Det korte kjegleformede nebbet er godt egnet til å løsne og knuse små frø, mens frukt og mykere plantemateriale tas direkte fra vegetasjonen.

Uvanlig nok for en sangfugl blir også raskt voksende unger matet nesten utelukkende med planteføde i stedet for store mengder insekter. De voksne mykner og gulper opp frø og annen planteføde til ungene.

Husrosenfink er en sosial fugl. Utenom hekkesesongen søker den ofte næring og beveger seg i flokker som kan bestå av flere titalls eller hundrevis av individer. Rundt fuglebrett og frukttrær tåler fuglene tett kontakt, selv om små dominanskonflikter er vanlige.

Sang er også en tydelig del av atferden. Hannene har lange og varierte trillende sanger, og hvor mye de synger påvirkes både av den sosiale situasjonen og av hannens egen fjærdraktsfarge. Sangen fungerer derfor som et fleksibelt sosialt signal og ikke bare som noe som opptrer når reirbyggingen starter.

Husrosenfink danner monogame par i hekkesesongen. Kurtisen omfatter en mateoppvisning der hannen til slutt gulper opp mat til hunnen. Et forsøk publisert i 1991 viste at hunnene generelt foretrakk rødere og mer intenst fargede hanner, noe som knytter den karotenoidbaserte fjærdrakten direkte til seksuell seleksjon.

Hunnen bygger et koppformet reir på et uvanlig bredt spekter av steder, blant annet i trær, kaktuser og busker, på fjellhyller, i ampler, på gatelykter og på beskyttede hyller eller i kroker på bygninger. Reiret lages av fine stengler, gress, blader, røtter, plantefibre og fjær.

Kullet består av 2–6 egg. Hunnen ruger i omtrent 13–14 dager, og ungene blir i reiret i rundt 12–19 dager. Flere kull kan forsøkes i løpet av en lang hekkesesong, særlig i varme områder.

Husrosenfink hørte opprinnelig hjemme i vestlige Nord-Amerika og Mexico. Den moderne utbredelsen i øst begynte med en svært liten introdusert bestand: fugler fanget i vest ble ulovlig solgt som burfugler rundt New York under navnet «Hollywood finches», og et lite antall ble sluppet fri på Long Island omkring 1940. De etablerte seg raskt og spredte seg over nesten hele det østlige USA og sørlige Canada i løpet av omtrent fem tiår.

En separat introduksjon til Hawaii skjedde på 1800-tallet. Den enorme ekspansjonen på fastlandet viser hvor effektivt arten utnytter byer, hager, jordbruksområder og stabile matkilder fra mennesker.

I 1994 dukket det opp alvorlig øyekatarr hos ville husrosenfinker i det østlige USA, forårsaket av bakterien Mycoplasma gallisepticum etter smitteoverføring fra fjørfe. Sykdommen gir hovne og betente øyne som kan gjøre det vanskeligere å finne mat og oppdage rovdyr. Den spredte seg raskt gjennom det østlige Nord-Amerika og førte til at husrosenfinkbestanden der falt med omtrent halvparten.

Nyere forskning publisert i 2025 viser hvor ulikt bakterien har utviklet seg etter spredning gjennom forskjellige husrosenfinkbestander. Virulensen økte mens bakterien spredte seg i den østlige bestanden, mens linjer som senere nådde vestlige USA fulgte en annen utviklingsbane og ble mindre virulente. En egen studie fra 2025 fant også genetisk tydelige M. gallisepticum-linjer hos husrosenfinker i Mexico, noe som viser at sykdomssystemet fortsatt utvikler seg gjennom artens utbredelsesområde.

Husrosenfink er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og tallrik over et svært stort område i Nord-Amerika.

Overvåking i Nord-Amerika viser en svak langsiktig nedgang mellom 1966 og 2019. Regionale sykdomseffekter og andre bestandsendringer kan derfor være betydelige selv om arten fortsatt er globalt livskraftig.