Rødbisp

Rødbisp (Euplectes orix) er en liten afrikansk vever som særlig er kjent for den dramatiske sesongendringen hos voksne hanner. Arten er omtrent 13 cm lang og veier rundt 23 g. I hekkedrakt blir hannen kraftig skarlagensrød med fløyelssvart ansikt, strupe og buk; det smale svarte pannefeltet bidrar til å skille den fra andre røde bisper. Hunner og hanner utenom hekkesesongen er langt mindre iøynefallende, med brunstripet fjærdrakt og lyst øyenbryn.

Arten er vidt utbredt i østlige og sørlige Afrika. Utenom hekkesesongen ligner kjønnene langt mer på hverandre, og store grupper av brunfjærede fugler kan være mye mindre iøynefallende enn de sterkt fargede hekkende hannene.

Rødbisp er nært knyttet til våtmark, sivbelter, fuktig gressland og andre habitater med høyt gress, starr eller siv. Plantene gir både mat og de bøyelige stenglene som brukes til reirbygging.

Utenom hekkingen sprer fuglene seg videre ut i gressland, kratt og jordbruksområder. Hekkekoloniene er særlig avhengige av tett og opprett vegetasjon der hannene kan etablere små territorier og henge opp flere reir.

Dietten domineres av små gressfrø og andre frø. Insekter og andre små virvelløse dyr tas også, og animalsk føde blir særlig viktig mens ungene vokser.

Rødbisp søker næring både på bakken og mens den klamrer seg direkte til gress- og sivstengler, der den plukker frø fra stående frøstander i tillegg til å ta frø som har falt ned. Slik kan fuglene utnytte tett frøbærende vegetasjon uten å være avhengige av at maten først havner på bakken.

Utenom hekkingen er rødbisp svært sosial og kan samle seg i store flokker, av og til sammen med andre frøspisende fugler. Næringsflokkene beveger seg mellom gressland, våtmarker og kulturlandskap etter hvor frøtilgangen er best.

Hannene blir langt mer iøynefallende i hekkesesongen. Territorielle fugler gir en karakteristisk summende sang og andre rop, ofte fra synlige stengler inne i kolonien. Kurtisen omfatter en langsom, humlelignende oppvisningsflukt med fjærene reist. Sammen med den sterke røde og svarte hekkedrakten og den gjentatte reirbyggingen brukes disse oppvisningene til å tiltrekke hunner og konkurrere med nabohanner.

Hekkingen styres i stor grad av nedbør og veksten av frisk reirvegetasjon. Arten er kolonihekkende og polygyn, noe som betyr at en vellykket hann kan pare seg med flere hunner. I hekkesesongen forsvarer hannene små territorier i sivbelter eller høyt gress og bygger flere ovale reir av ferskt gress eller sivstrimler. Reirene festes vanligvis til siv, starr eller dunkjevler og henger ofte over vann, selv om reir over tørr mark og i åkervekster også forekommer.

Hannen lar reirene være uferdige. Hunnene inspiserer konstruksjonene og, etter å ha valgt ett, fôrer og fullfører reiret før egglegging. En studie fra 2009 fant at hanner som bygde flere reir oppnådde større paringssuksess. Tidligere forskning på hunnenes territorievalg fant ingen enkel preferanse for hanner med mange reir: valgene var i stor grad forenlige med tilfeldig fordeling mellom tilgjengelige territorier, selv om hunner valgte allerede okkuperte territorier oftere enn forventet i tre av fire år.

Kullet består vanligvis av 2–4 egg, oftest tre. Hunnen ruger alene i omtrent 12–13 dager og står også for matingen av ungene. Ungene forlater normalt reiret etter rundt 11–15 dager. En vellykket hann kan ha flere hunner som hekker i territoriet hans i samme hekkesesong.

Rødbisp er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde, er fortsatt vanlig i mange egnede våtmarks- og gresslandshabitater i østlige og sørlige Afrika, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Arten bruker også enkelte jordbruksområder og andre menneskepåvirkede landskap, og ingen større trussel er kjent i hele utbredelsesområdet i dag.