Tempelsvale

Tempelsvale (Cecropis daurica) er en slank asiatisk svale som blir omtrent 16–17 cm lang, har et vingespenn på rundt 32–34 cm og veier omkring 19–29 g. Den har glinsende blåsvart overside, varmt rustfarget overgump og sider av hodet, lys underside med fine mørke striper og en kløftet hale.

Fjærdrakten varierer betydelig innenfor dagens artsavgrensning. I India skiller kombinasjonen av rustfarget overgump, lys stripet underside og mørk isse den blant annet fra låvesvale (Hirundo rustica) og trådhalesvale (Hirundo smithii).

Det tidligere brede amursvalekomplekset er blitt kraftig revidert. AviList, IOC og eBird/Clements anerkjenner nå tempelsvale (Cecropis daurica), brosvale (C. rufula) og landsbysvale (C. melanocrissus) som separate arter.

Samtidig er flere asiatiske former som tidligere ble regnet til streksvale inkludert i den utvidede tempelsvalen. Dagens C. daurica omfatter åtte underarter, som i eBird grovt deles i Daurian- og Striated-gruppen. Dette gir stor geografisk variasjon i fargen på overgump og ansikt og i hvor kraftig undersiden er stripet.

Tempelsvale bruker åpne og ofte kuperte landskap, jordbruksområder, gressmark, våtmarker, skogkanter og bebyggelse. Arten trenger åpent luftrom til jakt, men også egnede flater der det karakteristiske reiret av gjørme kan festes.

Klipper og grotter gir naturlige reirplasser, mens broer, kulverter og bygninger har skapt mange kunstige alternativer. Nærliggende marker, våtmarker og vannflater er særlig verdifulle fordi de ofte samler store mengder flygende insekter.

Kostholdet består nesten utelukkende av små flygende virvelløse dyr, blant annet fluer, biller, termitter og andre insekter som fanges i lufta. Fuglene jakter ofte lavt over marker, veier, våtmarker eller vann, men kan også søke næring høyt i lufta når insekter føres oppover.

Høyden fuglene jakter i og flygemønsteret endrer seg hele tiden med vær og insektaktivitet. Fuglene kan gjøre raske vendinger gjennom tette insektsvermer eller bruke lengre perioder på å gli og sirkle når byttedyrene er mer spredt.

Tempelsvaler er sosiale utenom hekkingen og ses ofte i par, familiegrupper eller løse flokker som søker næring sammen. De jakter gjerne sammen med andre svaler og seilere når insektmengden er høy, slik at mange fugler kan utnytte det samme midlertidige næringsområdet uten å danne en permanent flokk.

Mye av artens daglige atferd foregår i lufta. Fuglene veksler mellom raske vingeslag og lange glidepartier, gjør brå vendinger etter bytte og beveger seg mye mellom gode næringsområder. Kontaktlyder hjelper fuglene med å holde oversikt over hverandre i lufta, mens grupper kan slå seg ned kortvarig på åpne sitteplasser mellom jaktrundene.

Trekkmønsteret skiller seg tydelig mellom de to brede gruppene innen dagens art. Daurian-gruppen er hovedsakelig trekkende og hekker fra nordøstlige Kasakhstan og Xinjiang gjennom Ladakh og Himalaya østover til Kina, Korea, Japan og sørlige Sibir, mens den overvintrer særlig i Sørøst-Asia, Indonesia og nordlige Australia. Striated-gruppen, som omfatter de tidligere streksvale-bestandene, er hovedsakelig standfugl fra den indiske halvøya og Sri Lanka østover gjennom fastlands-Sørøst-Asia, sørlige Kina, Taiwan, Filippinene og deler av Indonesia.

India har dermed både lokale hekkebestander og sesonggjester fra områder lenger nord. Helt i nordvest, særlig i Ladakh, kan tempelsvale og brosvale dessuten forekomme så nær hverandre geografisk at artsbestemmelsen kan kreve ekstra oppmerksomhet.

Hekketiden varierer med breddegrad og klima og faller ofte fra våren til sensommeren. Begge voksne bygger det karakteristiske flaske- eller kolbeformede reiret av mange små gjørmeklumper, med en smal inngangstunnel og et indre lag av gress og fjær.

Gjørme samles gjentatte ganger fra fuktig mark og bæres til reiret i små porsjoner, slik at tilgang på egnet våt jord kan være viktig selv der det finnes mange gode byggverk å feste reiret til. Reiret festes under bergoverheng eller på broer, kulverter og bygninger og kan repareres og gjenbrukes.

En studie publisert i 2022 undersøkte 32 reir i veikulverter i Kachchh-distriktet i Gujarat. Hvert brukt rør inneholdt ett reir, og de brukte lokalitetene hadde mer jordbruksmark, vegetasjon og vann i nærheten. Kullet består vanligvis av fire, av og til fem, hvite egg, og begge foreldrene deltar i ruging og mating av ungene. Rugetid og tiden fram til utflyging er mindre sikre under dagens artsavgrensning fordi mye eldre hekkedata ble samlet under andre taksonomiske behandlinger.

IUCNs rødliste klassifiserer fortsatt det eldre og bredere artskonseptet som livskraftig.

Moderne sjekklister bruker andre artsgrenser: de europeiske og afrikanske formene er skilt ut, mens flere tidligere streksvale-bestander nå inngår i tempelsvale. Den gjeldende IUCN-kategorien samsvarer derfor ikke helt med dagens C. daurica slik arten presenteres på denne siden.