Brunvarsler

Brunvarsler (Lanius cristatus) er en mellomstor varsler fra Øst-Asia, omtrent 17–20 cm lang og med en gjennomsnittsvekt på rundt 31,5 g. Voksne fugler har varm brun overside, lys beige underside, en tydelig mørk øyemaske og et kraftig nebb med krok ytterst. Den forholdsvis lange halen gir fuglen et mer langstrakt preg enn mange andre spurvefugler på samme størrelse.

Fjærdrakten varierer mellom underartene, særlig i fargen på isse, rygg og underside. Hunner og ungfugler er vanligvis mattere og kan ha fine skjellaktige tegninger på flankene. Det krokete nebbet passer til jaktmåten: selv om brunvarsleren er en sangfugl, jakter den på mange måter som en liten rovfugl.

Brunvarsleren foretrekker åpne eller halvåpne landskap med en kombinasjon av lav vegetasjon og tydelige utkikksposter. Hekkehabitatene omfatter blant annet kratt, skogkanter, åpne skogsområder, enger og jordbruksland, mens overvintrende fugler ofte bruker åkrer, hager, plantasjer, veikantvegetasjon og andre menneskepåvirkede områder.

Det viktigste er variasjonen i vegetasjonsstrukturen: åpen mark der byttedyr kan oppdages, kombinert med busker, ledninger, stolper eller synlige greiner som gir gode jaktposter.

Kostholdet domineres av insekter og andre virvelløse dyr, blant annet biller, gresshopper, sirisser, larver og edderkopper. Brunvarsleren tar også små virveldyr når muligheten byr seg, som øgler, frosker, små fugler og små pattedyr.

De fleste byttedyrene oppdages fra en utsatt sitteplass. Fuglen slipper seg ned mot bakken eller gjør et kort utfall i lufta før den vender tilbake til en ny utkikkspost. Denne sitte-og-vente-jakten gjør at en forholdsvis liten sangfugl kan håndtere byttedyr som er betydelig større enn insektene som utgjør mesteparten av kosten.

Som andre ekte varslere kan brunvarsleren kile større byttedyr fast i en greinkløft eller bevisst spidde dem på en torn, skarp kvist eller metalltråd. Det fastgjorte byttet kan deretter rives opp med det krokete nebbet, noe som delvis kompenserer for at varsleren mangler de kraftige gripeføttene hos rovfugler.

Spiddet bytte kan også fungere som et matlager fuglen vender tilbake til senere. En sammenlignende studie av ekte varslere publisert i 2005 foreslo at slike faste matlagre også kan bidra til territoriell signalisering og partnervalg, samtidig som de gir tilgang til mat under dårlig vær eller perioder med stort energibehov.

Utenom hekketiden lever brunvarsleren vanligvis alene og er sterkt territoriell. En ringmerkingsstudie publisert i 1970 fra Vest-Malaysia fant at overvintrende fugler holdt seg til begrensede områder over lang tid. Forskning fra Taiwan publisert i 1996 viste tilsvarende stedtrofasthet: blant ringmerkede vinterfugler som kom tilbake under høsttrekket, gikk 80 % direkte tilbake til sitt tidligere territorium. Ved høy tetthet ble territoriene mindre etter hvert som konkurransen økte.

Brunvarsleren er en langdistansetrekkfugl. Den hekker i østlige og nordøstlige deler av Asia, blant annet i deler av Russland, Mongolia, Kina, Korea og Japan, og trekker sørover etter hekkingen for å overvintre på det indiske subkontinentet og i store deler av Sørøst-Asia.

Ringmerkingsstudien fra 1970 i Vest-Malaysia registrerte ankommende trekkfugler fra første uke i september til tredje uke i oktober, og september og oktober sto for de fleste fangstene i perioden 1964–1968. Før vårtrekket gjennomgikk fuglene en fjærskifteperiode fra omtrent februar til tidlig april, og de høyeste kroppsvektene ble registrert i april da fettreservene bygget seg opp før avreise.

Hekkingen foregår hovedsakelig fra sen vår og inn i sommeren. Paret bygger et solid skålformet reir i en tett busk eller et lite tre, av kvister, gresstrå og annet plantemateriale, med finere materiale innerst. Kullet består vanligvis av rundt fire til seks egg. Hunnen står for det meste eller hele rugingen, mens begge foreldrene mater ungene etter klekking.

En studie publisert i 2002 fulgte 41 aktive reir av den sterkt tilbakegående japanske underarten L. c. superciliosus i Hokkaido fra 1992 til 1996. Gjennomsnittlig kullstørrelse var 5,3 egg og samlet hekkesuksess 53,7 %, med predasjon som viktigste årsak til mislykket hekking. Reirparasittisme fra gjøk (Cuculus canorus) var sjelden, og i de observerte tilfellene fjernet brunvarslerne gjøkegget eller forlot det parasitterte reiret.

Brunvarsler er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt gjennom et stort hekke- og vinterområde.

Den regionale utviklingen kan likevel være svært forskjellig. Den japanske L. c. superciliosus-bestanden hadde allerede gått kraftig tilbake i Hokkaido da hekkestudien fra 1992–1996 ble gjennomført. Tap og endring av åpne kratt- og jordbrukslandskap, sammen med belastninger langs trekkrutene, kan derfor være viktige lokalt.