Dunhalsstork

Dunhalsstork (Ciconia microscelis) er en mellomstor stork som finnes over store deler av Afrika sør for Sahara. Den blir omtrent 86–95 cm høy og veier rundt 2,1 kg. Voksne fugler har en glinsende mørk kropp med grønt, blått eller lilla skjær og en tydelig hvit og dunete hals; nedre del av buken og underhaledekkfjærene er også hvite. Den mørke hetten har en nokså diffus nedre kant, og det kraftige nebbet er mørkegrått til rødlig. Ungfugler er mattere og brunere.

Den hvite, dunaktige halsen har gitt arten navnet og står i tydelig kontrast til resten av den mørke fjærdrakten, særlig i godt lys.

Afrikanske og asiatiske ullhalsstorker ble lenge behandlet som én art, vanligvis under navnet Ciconia episcopus. I dag regnes de som to egne arter: dunhalsstork (Ciconia microscelis) i Afrika og ullhalsstork (C. episcopus) i Asia.

Artsdelingen ble først støttet av gjennomgående forskjeller i fjærdrakt og morfologi, sammen med de vidt adskilte utbredelsesområdene. Senere analyser av DNA fra museumsprøver har vist at de afrikanske og asiatiske fuglene danner genetisk tydelige søsterlinjer, noe som ytterligere støtter at de behandles som egne arter.

Dunhalsstork bruker et bredt spekter av åpne miljøer der byttedyr kan tas på bakken eller i grunt vann. Dette omfatter sumper, elvekanter, sesongvåtmarker, magasiner, gressland, jordbruksland, irrigasjonskanaler og kystnære mudderflater.

Arten er mindre avhengig av store naturlige våtmarker enn utseendet kan gi inntrykk av. En kombinasjon av grunt vann, åpent terreng, gressland og spredte store trær kan gi både nærings- og hekkeområder, også i sterkt menneskepåvirkede landskap.

Frosker og andre amfibier er viktige byttedyr, sammen med reptiler, fisk, krabber, insekter og små pattedyr. Sammensetningen varierer med habitat og lokal tilgang.

En studie publisert i 2021 av voksne fugler som matet unger i forstadsområder i KwaZulu-Natal registrerte byttedyr fra frosker og fisk til slanger, krabber og muldvarper, noe som viser hvor bredt arten kan utnytte både vannlevende og landlevende føde.

Dunhalsstorken jakter vanligvis alene eller i par og går rolig gjennom gressland, mudderkanter og grunt vann mens den leter etter bytte. Denne jaktmåten gjør at arten kan utnytte både vannlevende og landlevende byttedyr i det samme landskapet.

Arten er hovedsakelig dagaktiv og bruker høye trær og andre strukturer til hvile og overnatting.

GPS-sporing i KwaZulu-Natal publisert i 2026 viste en markant aldersforskjell i hvor store områder fuglene brukte. Områdene hos voksne var i gjennomsnitt rundt 16,5 km², mot omtrent 198 km² hos ungfugler. Voksne vendte også gjentatte ganger tilbake til kjente overnattingsplasser, mens ungfuglene beveget seg langt mer omkring.

Dunhalsstork hekker vanligvis som enkeltpar og ikke i tette kolonier. Den bygger store pinnereir i høye trær, og begge foreldrene ruger og tar hånd om ungene. En studie publisert i 2026 i KwaZulu-Natal fant en gjennomsnittlig kullstørrelse på 3,5 egg, oftest fire, med kull på to til seks egg. Rugingen varer omkring 30 dager. Nye hekkeforsøk ble registrert fra juli til januar, med en tydelig topp i september.

Den samme studien avdekket også en uvanlig form for hjelp ved reiret. Ikke-foreldre ble registrert ved litt over en tredel av hekkeforsøkene og matet enkelte ganger ungene. Tilstedeværelsen deres bedret ikke hekkesuksessen; i studien kom det samlet færre unger på vingene fra reir med hjelpere. Flere unger kom på vingene der det fantes mer skog og trevegetasjon rundt reirplassen, noe som viser at naturlige næringsområder i nærheten fortsatt kan være viktige selv der fuglene hekker i tett befolkede landskap.

En av de mest markante nyere utviklingene hos dunhalsstorken er ekspansjonen gjennom forstadsområder i KwaZulu-Natal. Fugler som tidligere hovedsakelig ble beskrevet som sky arter fra naturlige våtmarker og sumpskog har siden slutten av 1900-tallet i økende grad brukt hager, plener, svømmebassenger, store plantede trær og andre ressurser i tett befolkede landskap.

Tilleggsfôring fra mennesker er utbredt i enkelte forsteder, og noen individer blir svært tolerante og kan komme tett på eller ta mat fra hånden. Forstadsområdene gir gode muligheter for næringssøk og hekking, men naturlig skog nær reirplassene bedrer fortsatt hekkeforholdene. Artens framgang i forsteder ser derfor ut til å avhenge av både menneskeskapte ressurser og gjenværende natur.

Dunhalsstork er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste og er fortsatt vidt utbredt i Afrika sør for Sahara.

Arten har hatt fordel av enkelte former for landskapsendring i deler av det sørlige Afrika, men er fortsatt avhengig av gode næringsområder, store hekketrær og landskap med våtmark, gressland og skog. Lokale bestander kan påvirkes av habitattap, forstyrrelse og forringelse av våtmarker.