Rotteslørugle

Rotteslørugle (Tyto javanica) er en mellomstor tårnugle med karakteristisk hjerteformet ansiktskrans, lange bein og mørke øyne. Voksne blir vanligvis omtrent 30–40 cm lange og veier rundt 230–480 g, og hunnene er som regel større og mørkere enn hannene. Oversiden er gyllenbrun og grå med fine spraglete tegninger, mens undersiden varierer fra hvit til gulbrun og kan være mørkflekket.

Arten ligner svært mye på tårnugle (Tyto alba) og andre medlemmer av tårnuglekomplekset. Fjærdrakten varierer betydelig innen artene, og utbredelse og lyder kan derfor være mer nyttige enn fargetone alene når nært beslektede former skal skilles.

Tårnuglekomplekset behandles forskjellig av de store taksonomiske autoritetene. AviList regner de østlige bestandene som den egne arten Tyto javanica, adskilt fra tårnugle (Tyto alba) i vest og amerikatårnugle (Tyto furcata) i Amerika. I denne behandlingen tilhører den indiske bestanden underarten T. j. stertens.

BirdLife International og IUCNs rødliste bruker foreløpig en bredere taksonomi der de østlige bestandene fortsatt ligger under Tyto alba. Denne forskjellen er viktig når rødlistestatus tolkes: en vurdering av det brede T. alba-konseptet er ikke en egen vurdering av T. javanica etter taksonomien som brukes på denne siden.

Rotteslørugla foretrekker åpne og halvåpne landskap som gressmarker, jordbruksområder, savanne, våtmark og bebygde områder. Den unngår vanligvis tett skog fordi mesteparten av jakten foregår over åpne flater der små pattedyr kan oppdages og fanges effektivt.

Trygge hvileplasser og hulrom til hekking er også viktige. Slike steder finnes i hule trær, palmer, klipper, gamle bygninger, låver og andre konstruksjoner, noe som gjør at arten kan leve godt i jordbruks- og til dels bylandskap når det finnes nok byttedyr og egnede hulrom.

Små pattedyr dominerer kostholdet, særlig rotter, mus og andre gnagere. Små fugler, reptiler, amfibier og store insekter tas også. Som andre tårnugler svelger den mye av byttet helt og gulper senere opp kompakte gulpeboller med ufordøyelige rester som pels, fjær og knokler.

Kostholdet kan endre seg raskt med lokal tilgang på byttedyr. Studier fra det østlige Australia har funnet at den introduserte husmusa (Mus musculus) dominerte bytteprøver når mus var tallrike, noe som viser hvor raskt rotteslørugla kan utnytte oppblomstringer av smågnagere.

Den hjerteformede ansiktskransen bidrar til å samle og lede lyd mot ørene, slik at ugla kan lokalisere byttedyr svært presist i mørket. Spesialisert fjærstruktur reduserer samtidig flygestøy og gjør at fuglen kan nærme seg små pattedyr uten å overdøve de svake lydene den bruker for å finne dem.

En feltstudie publisert i 2025, basert på observasjoner fra et jordbruksområde i nordvestlige Victoria i 1988–1990, omfattet 97 observasjoner av næringssøk og 55 angrep der utfallet kunne vurderes. Jakt fra sitteplass utgjorde 75 % av observasjonene, lav søkeflukt 21 % og vedvarende sveving 4 %. Samlet fangstsuksess var 60 %, og glideangrep fra sitteplass lyktes oftere enn angrep etter sveving. Balansen mellom jaktmåtene varierte også med årstid og habitat, noe som viser at arten tilpasser jaktstrategien til lokale forhold.

Rotteslørugla er hovedsakelig nattaktiv og blir aktiv rundt skumringen før den jakter gjennom natten, selv om aktivitet på dagtid forekommer. Voksne lever vanligvis alene utenom hekkeparet og tilbringer dagen på skjermede hvileplasser i hulrom, tett vegetasjon eller rolige bygninger.

I motsetning til mange typiske ugler har tårnugler ikke den velkjente tutende uglelyden. Lydrepertoaret består blant annet av lange raspende skrik, hvesing og snorkende lyder som brukes i territorie- og parkontakt, og lydene er ofte det første tegnet på at en ellers skjult fugl er i nærheten.

Hekketiden varierer mye gjennom det store utbredelsesområdet og kan styres sterkt av lokal tilgang på byttedyr snarere enn av én fast årstid. Parene bruker hulrom i trær, klipper, palmer eller bygninger og bygger ikke et vanlig reir.

En studie publisert i 2025 fulgte 14 reir av T. j. delicatula i nordvestlige Victoria fra 1987 til 1990. Kullene besto av tre til seks egg, vanligvis fire eller fem, med et gjennomsnitt på 4,7. Rugingen varte 33 ± 1,5 dager, ungeperioden i reiret omtrent 46–57 dager, og utflydde unger var avhengige av foreldrene i ytterligere tre til fem uker. Vellykkede par kunne få ett kull om høsten og et nytt om våren når byttet var særlig tallrikt, mens lavere byttedyrtilgang hang sammen med mindre kull og hekking konsentrert til våren. Studien fant også tegn på at parforholdet ble opprettholdt utenom hekkesesongen.

Etter AviList-behandlingen som brukes på denne siden er rotteslørugle foreløpig ikke vurdert separat av IUCNs rødliste som Tyto javanica. Status vises derfor som ikke vurdert, i stedet for å låne kategorien livskraftig fra det bredere Tyto alba-konseptet.

De østlige bestandene er likevel vidt utbredt og tåler ofte jordbruks- og bebygde landskap godt. Lokale belastninger omfatter tap av hekke- og hvilehulrom, påkjørsler og sekundær forgiftning fra rottegift når ugler spiser forgiftede gnagere.