Narinatrogon

Narinatrogon (Apaloderma narina) er en middels stor afrikansk trogon, omtrent 30–34 cm lang og med en vekt på rundt 68 g. Hannen har skinnende metallgrønn overside, hode og bryst i sterk kontrast til en dypt karmosinrød buk. Hunnen er mer dempet, med brunt ansikt, strupe og bryst og rødt hovedsakelig på den nedre delen av undersiden. Ungfugler ligner hunnene før unge hanner utvikler den fulle grønne og røde voksenfjærdrakten.

Som mange andre trogoner kan arten være langt mindre iøynefallende i skogen enn fargene skulle tilsi. Den grønne oversiden går godt inn i skyggefullt løvverk, mens den røde undersiden ofte er skjult når fuglen sitter stille på en vannrett grein. Den lange halen er rett avskåret i enden og har markante hvite ytre halefjær som blir særlig tydelige i flukt.

Navnet «Narina» har en uvanlig historisk bakgrunn. Den franske oppdageren og ornitologen François Le Vaillant brukte navnet om fuglen etter en khoikhoi-kvinne han fikk et romantisk forhold til under reisene sine i det sørlige Afrika. Ifølge historiske kilder kom navnet hun tok etter hans forslag fra et khoikhoi-ord for «blomst». Det vitenskapelige navnet ble formelt publisert av James Francis Stephens i 1815.

Narinatrogon lever i et bredt spekter av skogkledde habitater, fra fuktig lavlands- og fjellskog til elvenært skoglandskap, tett kratt og skogkledd savanne. Utbredelsen er stor, men ofte flekkvis fordi egnet tett eller halvåpen trevegetasjon er ujevnt fordelt i Afrika sør for Sahara.

Arten finnes særlig der vegetasjonen gir et skyggefullt indre, gode sitteplasser og nok eldre trær til å tilby naturlige reirhulrom. Skogkanter og elvenære striper kan derfor være viktige også der sammenhengende skog mangler.

Arten lever hovedsakelig av virvelløse dyr, særlig sommerfugllarver, men tar også edderkopper, knelere, biller, sikader og andre forholdsvis store leddyr. Små reptiler tas av og til.

Jakten foregår typisk fra en sitteplass. Fuglen kan sitte nesten helt urørlig lenge mens den speider i vegetasjonen før den gjør et raskt utfall mot et byttedyr og vender tilbake i dekning. Mye av jakten foregår derfor inne i vegetasjonen framfor i åpent luftrom.

Til tross for de sterke fargene kan narinatrogon være overraskende vanskelig å oppdage. Den sitter ofte stille inne i løvverket med den grønne ryggen vendt utover, og hannens lave, gjentatte tuting er ofte det første tegnet på at fuglen er til stede.

Voksne fugler opptrer vanligvis alene eller i par utenom korte sosiale møter. Når de håndteres eller trues på svært nært hold, kan de skille ut et sterktluktende sekret fra gumpkjertelen. Den nøyaktige forsvarsfunksjonen er ikke godt forstått, men atferden kan gjøre en fanget fugl mindre attraktiv for et rovdyr.

Narinatrogon er monogam og hekker i hulrom. Hannene blir mer påfallende i hekkesesongen og bruker gjentatte rop i territorial- og kurtiseatferd samtidig som de viser fram et turkisblått bart strupefelt. Midlertidige grupper av spillende hanner er også registrert under kurtisen.

Reiret ligger i et naturlig hulrom i et tre framfor i et åpent, bygd reir. Begge foreldrene deltar i ruging og ungeomsorg, men observasjoner fra det sørlige Afrika tyder på at hannen leverer mesteparten av maten til ungene. Kullet består vanligvis av to eller tre egg, rugingen varer omtrent 16–20 dager, og ungene blir i hulrommet i rundt 25–28 dager.

Etter utflyging kan ungfuglene holde seg sammen med de voksne i flere måneder og fortsette å få mat selv etter at de er i stand til å finne føde på egen hånd.

Narinatrogon er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et svært stort utbredelsesområde og er lokalt vanlig i egnede habitater, og den globale bestandstrenden regnes som stabil.

Hogst og rydding av skog og elvenær trevegetasjon kan redusere leveområdene lokalt, mens tap av eldre og døende trær også fjerner reirhulrom. Lokale bestander er derfor følsomme for tap av godt trebevokste habitater selv om arten fortsatt er vidt utbredt i Afrika sør for Sahara.