Grønnturako

Grønnturako (Tauraco livingstonii) er en stor grønn turako fra det sørøstlige Afrika. Utbredelsen strekker seg fra sørlige Tanzania gjennom Malawi, Mosambik og østlige Zimbabwe til nordøstlige Sør-Afrika, med en isolert bestand i Burundi. Voksne fugler er omtrent 45–46 cm lange og veier rundt 260–380 g. Kroppen er mettet grønn, halen mørkere blågrønn, og den høye, spisse hodekammen har hvite tupper. Ansiktet kombinerer en dyprød øyering med kontrasterende svarte og hvite markeringer, mens det korte nebbet er mørkerødt.

De karmosinrøde håndsvingfjærene er for det meste skjult når vingen er foldet, men blir svært synlige i flukt. Turakoer er uvanlige blant fugler fordi de karakteristiske fargene blant annet skyldes ekte pigmenter: den grønne fjærdrakten inneholder det kobberholdige pigmentet turacoverdin, mens de røde vingefjærene inneholder det beslektede pigmentet turacin.

Grønnturako ligner mye på natalturako (Tauraco corythaix) og toppturako (Tauraco schalowi), som i stor grad erstatter den i andre deler av regionen. Natalturako har vanligvis en kortere og rundere kam, mens toppturako har en lengre og slankere spiss kam. Grønnturako ligger mellom disse, og sikker artsbestemmelse bygger best på en kombinasjon av kamform, ansiktsmønster, stemme og utbredelse.

Arten er tett knyttet til fuktig eviggrønn skog, både kystskog i lavlandet, fjellskog og skogrike dalfører. Den finnes fra nær havnivå og opp i fjellskog og bruker også skogkanter der større fruktbærende trær er bevart.

Tett tredekke er viktig både for næring, skjul og bevegelse. I den sørlige delen av utbredelsesområdet, blant annet nordøst i Sør-Afrika, er arten særlig knyttet til fuktig kystskog og skog langs bratte skråninger framfor de mer åpne savannelandskapene som dominerer store deler av områdene rundt.

Grønnturako er for det meste frugivor. Frukt dominerer kostholdet, mens blader, blomster og enkelte små virvelløse dyr tas i mindre mengder.

Den leter etter moden frukt i trekronene og undervegetasjonen og kan bevege seg raskt gjennom et frukttre ved å løpe og hoppe langs greinene. Den flekkvise tilgangen på moden frukt påvirker de daglige bevegelsene gjennom skogen. Flere fugler kan samles i et tre med særlig mye moden frukt og danne midlertidige næringsgrupper, selv om arten oftere observeres i par eller små familiegrupper.

Grønnturako er standfugl og i hovedsak stedbunden, men kan gjøre lokale forflytninger etter fruktbærende trær. Arten bruker mye av den aktive tiden inne i trekronene og flyr vanligvis bare korte, direkte strekninger mellom nærliggende trær eller skogflekker, noe som avslører de ellers skjulte røde vingefjærene.

Arten er svært vokal. En kraftig serie med grove rop bærer langt gjennom tett skog og avslører ofte fuglene lenge før de blir sett. Par og nabofugler kan svare hverandre, slik at ropene både bidrar til kontakt og markerer territoriet i vegetasjon der visuell kommunikasjon er begrenset.

Grønnturako er monogam og territoriell og hekker som enkeltpar. Hekketiden varierer geografisk og er ofte knyttet til fuktigere perioder og god mattilgang. I den sørlige delen av utbredelsesområdet er egglegging registrert hovedsakelig fra september til februar. Reiret er en løs og grunn plattform av kvister plassert i tett løvverk, vanligvis flere meter over bakken.

Kullet består av ett eller to egg, og begge foreldrene deltar i rugingen og senere i ungeomsorgen. Turakoungene er uvanlig gode klatrere før de kan fly ordentlig: de kan forlate den åpne reirplattformen og bevege seg gjennom nærliggende greiner ved hjelp av føtter og vinger mens de fortsatt er avhengige av foreldrene.

Grønnturako er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten har et relativt stort, men oppstykket utbredelsesområde, og den globale bestandstrenden regnes som synkende.

Avhengigheten av fuktig skog gjør arten følsom for lokal avskoging og fragmentering. Sammenhengende kyst- og fjellskog med større fruktbærende trær er derfor særlig viktig gjennom utbredelsesområdet.