Purpurkroneturako

Purpurkroneturako (Gallirex porphyreolophus) er en iøynefallende trelevende fugl fra det østlige og sørøstlige Afrika. Voksne fugler er omtrent 40–42 cm lange og veier rundt 280 g. Toppen er skinnende purpurfarget og ansikt og strupe er grønne, mens mantelen og brystet har rosaoransje toner og rygg, vinger og stjert er blåfiolette. De karmosinrøde svingfjærene blir særlig synlige i flukt. Kjønnene er like.

Turakoer er biokjemisk uvanlige fugler. De røde svingfjærene inneholder turacin, mens mye av den grønne fjærdrakten inneholder turacoverdin, kobberholdige pigmenter som er karakteristiske for familien, i motsetning til de strukturelle grønnfargene hos mange andre fugler. Eldre kilder plasserer ofte arten i Tauraco som Tauraco porphyreolophus, mens moderne systematikk plasserer den i Gallirex.

Purpurkroneturako foretrekker kyst- og elveskog, tett skoglandskap, kratt og andre habitater med mye trær. Arten bruker også etablerte hager og skogkledde parker der det fortsatt finnes sammenhengende tredekke og fruktbærende trær.

Arten er sterkt trelevende og tilbringer det meste av tiden i midtre og øvre deler av trekronene. Brede føtter og sterke tær gjør at den kan løpe og hoppe sikkert langs greiner, mens de fleste flyginger er korte forflytninger mellom nærliggende trær.

Frukt dominerer kostholdet, blant annet fiken og mange andre ville og dyrkede frukter. Den spiser også blomster, knopper, blader og enkelte virvelløse dyr.

Purpurkroneturako søker nesten all føde i trær og beveger seg gjennom trekronene og gjentatte ganger mellom fruktbærende trær etter hvert som frukten modnes. Små frukter svelges ofte hele, mens større frukter håndteres og spises i biter. Flere fugler kan samle seg midlertidig ved et særlig produktivt frukttre før de sprer seg igjen når frukten tar slutt.

Purpurkroneturako observeres vanligvis i par eller små familiegrupper og er svært vokal. De dype, kvekkende ropene bærer langt gjennom tett vegetasjon, og én fugl utløser ofte svar fra andre i nærheten slik at flere individer roper etter hverandre. Ropingen er særlig tydelig rundt daggry og under territorielle møter.

Til tross for de sterke fargene kan fugler som sitter stille være overraskende vanskelige å oppdage i tett løvverk. Mye av dagen tilbringes med å løpe og hoppe gjennom greinverket framfor å fly åpent, og de kraftig røde håndsvingfjærene er ofte skjult helt til fuglen tar til vingene.

Purpurkroneturako er monogam, og begge foreldrene deltar i hekkingen. De bygger en løs plattform av kvister i tett vegetasjon, vanligvis godt skjult i et tre eller en stor busk. Hekketiden varierer geografisk; i det sørlige Afrika foregår hekkingen hovedsakelig om våren og sommeren, med egglegging særlig fra august til januar. Kullet består vanligvis av to egg, men kull på opptil fire er registrert, og begge voksne ruger i omtrent 22 dager.

Ungene klekkes med åpne øyne og tett dun og blir raskt dyktige klatrere. Før de kan fly ordentlig, beveger de seg gjennom nærliggende greiner ved hjelp av føttene og små klør på vingene. De forlater vanligvis reiret omkring 21 dager gamle, men den første ordentlige flyturen kommer først når de er rundt 38 dager. Begge foreldrene mater ungene med oppgulpet føde, og ungfuglene forblir avhengige en tid etter at de har forlatt reiret.

Som en stor frukteter er purpurkroneturako en viktig frøspreder. Mange frø passerer uskadd gjennom fordøyelsessystemet og avsettes et annet sted enn moderplanten.

En sørafrikansk studie publisert i 2015 fant at frø fra fire fremmede plantearter, blant annet guava og morbær, spirte bedre etter å ha passert gjennom purpurkroneturako og natalturako (Tauraco corythaix) enn når de ble liggende i hele frukter. Frøene spirte omtrent like godt som frø der fruktkjøttet var fjernet manuelt, noe som viser hvordan turakoenes fruktspising kan hjelpe frøene med å spire samtidig som fuglene sprer dem. Denne rollen er viktig for regenerering og spredning av stedegne planter, men den samme prosessen kan også hjelpe fremmede planter med å spre seg.

Purpurkroneturako er nasjonalfuglen i Eswatini, der den er kjent på siSwati som ligwalagwala. De karmosinrøde svingfjærene har også en konkret plass i landets kongetradisjon og har tradisjonelt inngått i kongelige seremonielle hodepryd og regalier.

Purpurkroneturako er klassifisert som livskraftig på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt og lokalt vanlig i store deler av utbredelsesområdet og kan klare seg i skogkledde forstadslandskap i tillegg til naturlig skog og skoglandskap.

Lokale bestander kan gå tilbake når tredekke og fruktbærende vegetasjon fjernes.