Bengalvaran

Bengalvaran (Varanus bengalensis) er en stor varan med vid utbredelse på det indiske subkontinentet og i nærliggende deler av Vest- og Sørøst-Asia. Voksne dyr blir omtrent 61–175 cm lange, og de tyngste dokumenterte ville hannene kan veie rundt 7,2 kg. Hannene er vanligvis større og kraftigere bygd enn hunnene.

Kroppen er robust, med sterke klør, en lang muskuløs hale og en kløftet sansetunge. Voksne dyr er som regel gråbrune med mørkere flekker eller tverrbånd, mens ungdyr har tydeligere gule flekker og mørke bånd. Tåkevaran (Varanus nebulosus) ble tidligere inkludert i det samme artskomplekset, men regnes nå som en egen art. Tåkevaranen har en rekke forstørrede skjell over øynene, mens disse skjellene ikke er forstørret hos bengalvaranen; artene skiller seg også i skjelltall og fargemønster.

Bengalvaranen er svært tilpasningsdyktig og lever i tørr og fuktig skog, skogkanter, kratt, gressmark, plantasjer, jordbruksområder og enkelte bosetninger. Den lever hovedsakelig på bakken og bruker huler, bergsprekker, trehull, bygninger og forlatte termittuer som skjul.

Ungdyr klatrer ofte, og voksne dyr er også gode klatrere og svømmere. En feltstudie fra Chandpur-distriktet i Bangladesh publisert i 2024 registrerte varanene både på bakken, i trær og i våtmarksmiljøer.

Bengalvaranen er et opportunistisk rovdyr som leter aktivt etter mat. Mye av kostholdet består av biller, larver og andre virvelløse dyr, men større individer tar også frosker, fisk, reptiler, fugler, egg og små pattedyr. Åtsler spises når muligheten byr seg.

Når den leter etter mat, beveger den den kløftede tungen inn og ut av munnen og overfører luktpartikler til det vomeronasale organet, også kalt Jacobsons organ, i ganen. Denne velutviklede kjemiske sansen gjør at varanen kan følge luktspor og finne byttedyr, egg eller åtsler selv når maten er skjult.

Den opportunistiske matbruken omfatter også menneskelig matavfall. Observasjoner fra Sri Lanka har dokumentert bengalvaraner som søkte mat i kjøkkenavfall med blant annet kokte og rå grønnsaker, korn og frukt, særlig rundt bosetninger. Plantematerialet i disse observasjonene kom fra menneskelig matavfall, ikke fra vanlig plantebeiting.

Bengalvaraner er dagaktive og lever vanligvis alene. En feltstudie publisert i 2024 fulgte 16 voksne og 15 subadulte dyr i Chandpur-distriktet i Bangladesh fra mai til desember 2020. Hvile utgjorde omtrent 33,1 % av den observerte aktivitetstiden, soling 26,0 % og næringssøk 22,8 %. Voksne og subadulte dyr solte seg mer i tørketiden, mens voksne hvilte og søkte mer mat i våttiden. Hos voksne hang høyere lufttemperatur sammen med mindre soling og mer bevegelse.

Arten lever mest på bakken, men klatrer godt, særlig som ung, og svømmer gjerne når den krysser vann eller flykter fra forstyrrelser. Når den blir skremt, trekker den ofte inn i huler, trehull, bergsprekker eller andre sikre skjul. Dersom flukten blokkeres, kan den hvese, blåse opp kroppen, heve seg i forsvarsstilling, slå med den kraftige halen, klore eller bite. Slike forsvarsreaksjoner forekommer særlig når dyret ikke lenger har en enkel fluktvei.

Bengalvaranen er selv bytte for en rekke større dyr. En feltrapport publisert i 2022 oppsummerte kjente predatorer blant minst fem reptilarter, elleve fuglearter og ni pattedyrarter. Den samme artikkelen dokumenterte en indisk kobra (Naja naja) som slukte en 75–80 cm lang bengalvaran i Gujarat, en rottesnok (Ptyas mucosa) som slukte et 45–50 cm langt ungdyr, og to løshunder som omringet en stor voksen varan før den kom seg unna inn i en bergsprekk. Ungdyr er særlig utsatte, men også store voksne kan tas av kraftige rovdyr.

Reproduksjonsaktiviteten er konsentrert til de varmere månedene, og kurtise og paring foregår hovedsakelig før og under monsunen. Hannene kan delta i ritualiserte brytekamper der de reiser seg mot hverandre og forsøker å presse rivalen ned mot bakken; denne konkurransen er direkte knyttet til reproduksjon og tilgang til hunner.

Hunnene graver reirhuler i jord eller skråninger og kan også bruke termittuer, der forholdsvis stabil temperatur og fuktighet kan gi gode forhold for eggutviklingen. Dokumenterte kull består av omtrent 8–32 egg, og større hunner produserer vanligvis flere. De fleste hunner legger ett kull i året, mens to kan forekomme i områder med to monsunsesonger. Inkubasjonstiden påvirkes sterkt av temperatur og fuktighet og er registrert til omtrent 168–254 dager, altså rundt fem og en halv til åtte og en halv måned. De nyklekte ungene får ingen langvarig foreldreomsorg og er mer trelevende enn voksne dyr, med mye aktivitet i trær og andre forhøyede strukturer.

Bengalvaran er klassifisert som nær truet på IUCNs rødliste. Arten er fortsatt vidt utbredt over store deler av Sør-Asia og kan være lokalt vanlig, men den globale bestanden regnes som minkende.

Den brede habitatbruken gjør at arten kan klare seg i jordbruksland og andre menneskepåvirkede områder. Omfattende utnyttelse og lokalt tap av trygge skjul og områder med god tilgang på byttedyr kan likevel føre til tilbakegang.

Direkte utnyttelse er en av de viktigste belastningene på bengalvaranen. Dyr blir drept for kjøtt, skinn, fett og andre kroppsdeler og kan også fanges for ulovlig handel. I India har tørkede hemipeniser fra bengalvaran og gulvaran blitt solgt som hatha jodi, presentert som sjeldne planterøtter og brukt som lykkebringende amuletter. Forfølgelse kan gi ytterligere dødelighet der store øgler blir fryktet eller oppfattet som skadedyr.

Tap og forringelse av leveområder kan forsterke disse problemene ved å fjerne store trær, huler, termittuer, bergsprekker og områder med god tilgang på byttedyr. Lokale bestander kan dermed gå tilbake når skjul, byttedyr og sammenhengende leveområder reduseres, særlig der den direkte utnyttelsen fortsetter.

Varanus bengalensis står på CITES vedlegg I, der internasjonal kommersiell handel som hovedregel er forbudt. Beskyttelse mot ulovlig jakt og handel er viktig sammen med bevaring av trær, huler, bergsprekker og andre skjul både i naturlige og menneskepåvirkede landskap.

Bestandsstørrelse og utvikling er fortsatt dårlig kjent i mange deler av utbredelsesområdet fordi bengalvaranen er vidt utbredt, lever skjult og utsettes for en utnyttelse som er vanskelig å måle. Det er derfor ofte uklart hvilke lokale bestander som er stabile, og hvor arten er i tilbakegang.